Lederskiftet i Nobel-komiteen kan bli tolket som en sterkere binding til det politiske Norge, og dermed svekke komiteens uavhengighet.
Fredsprisen Norge har æren av å dele ut, står i en særstilling internasjonalt. Statusen er ikke blitt svekket de siste årene med kontroversielle tildelinger, snarere tvert imot. Det er de mest omstridte prisene som har markert at komiteen velger sine vinnere på selvstendig grunn. Slik skal det være, og slik har det stort sett vært i alle år, sett med norske øyne.
Bindingene mellom Stortinget og Nobel-komiteen er gjennom flere tiår blitt betydelig svekket. Men fortsatt er det Stortinget som utnevner medlemmene etter det politiske styrkeforholdet. Alfred Nobel ga Stortinget oppdraget, men komiteen avgjør selv hvem som skal være leder.
Nå endte det med at Thorbjørn Jagland ble vraket, etter seks år som leder, og Kaci Kullmann Five ble valgt som ny leder. Personvalget er helt uproblematisk. Det er inntrykket av at ledervalget er en direkte følge av at de borgerlige nå har politisk flertall som gir grunn til bekymring. Det kan få mange utenfor landets grenser til å tro at det er flertallet på Stortinget som bestemmer hvem som leder Nobel-komiteen.
Det er ingen tvil om Nobel-komiteens uavhengighet. Problemet er at det internasjonale samfunnet oppfatter det annerledes, med Kina i en særstilling de siste årene. Prisen til dissidenten Liu Xiaobo var en sterk internasjonal markering for ytringsfrihet, som vi fullt ut har støttet og fortsatt støtter.
For første gang i Nobel-historien er en leder som ønsker gjenvalg blitt kastet. Jagland har, så langt vi kan se, ikke gjort noe som kan gi grunn til avskjed på blått papir. Den nye lederen har støttet alle prisene de siste årene og er like ansvarlig som Jagland.
Nobel-komiteen trenger fornying, større uavhengighet og en selvstendighet som i større grad blir akseptert internasjonalt. Bare det at drøftingene nå om ledervalget skal holdes hemmelig i 50 år, angir at veien mot uavhengighet fortsatt er lang.
Kaci Kullmann Five har støttet alle prisene Thorbjørn Jagland har frontet. Behovet for å skifte leder er ikke lett å forstå utenfor en politisk ramme.
Fredsprisen trenger mer uavhengighet - ikke mer politisk styring.
