Regjeringen har rotet seg inn i en konflikt som kan koste dyrt. Samarbeidet med sentrumspartiene er satt på sin alvorligste prøve.
Det er ikke grunn til å spå regjeringskrise - foreløpig. Men situasjonen som tidligere i uken syntes avklart, etter at mistillit mot justisministeren ikke fikk flertall, er snudd til en krise om asylsakene fra i høst skal behandles på nytt. Det er åpnet en maktkamp regjeringen ikke kan tape, og heller ikke støttepartiene.
Noen må gi etter for å finne de kompromissene som må til for å løse opp i flokene. Det ser ikke greit ut, og mye tyder på at regjeringspartiene har mest å tape på å stå på sitt. Det til tross for at Arbeiderpartiet, som i hovedsak støtter kritikken mot justisministeren, deler regjeringens syn om at en forskrift ikke skal ha tilbakevirkende kraft, slik Kristelig Folkeparti forlanger.
Regjeringen har flertall for sitt syn med Aps støtte, noe som betyr at det største opposisjonspartiet som ber om mistillit, stiller opp som regjeringens redning. Striden handler om det er rett å gjenoppta sakene om lengeværende asylbarn på nytt. Strategisk spiller Ap sine kort godt, noe som blottlegger borgerlig splittelse av en størrelse vi knapt har sett siden Solberg-regjeringen tiltrådte. Ap sier ja til mistillit til justisministeren, men nei til å prøve asylsakene på nytt, og setter dermed støttepartiene sjakk matt.
I tillegg kommer usedvanlig klønete meldinger fra Frp-folk som Carl I. Hagen og kona til Per Sandberg, som ber partiet forlate regjeringen dersom KrF vinner frem. Frp-leder, finansminister Siv Jensen, synes ikke å ha politisk styring, samtidig som hun skal ha gitt alle, utenom parlamentarisk leder Harald T. Nesvik og Per Sandberg, munnkurv.
Justisminister Anders Anundsen er fraværende i offentligheten, stiller ikke i debatter og kommenter ikke selv. Det er forståelig at saken er vanskelig, men det er uforståelig at ikke de ansvarlige politikerne forsøker å rydde opp, reagere og redegjøre.
Forholdet mellom regjeringen og støttepartiene er trolig surere enn noen sinne. Sentrumspartiene har ingen grunn til å gi etter, men må finne en vei ut av uføret som ikke gir forskriften tilbakevirkende kraft.
Også i asylpolitikken må politikerne se fremover.