Gå til mobilutgaven
Tips oss 24 timer i døgnet på 07200!
  • Send SMS eller MMS med bilder til 07200, kodeord TIPS
  • Send epost til 07200@adresseavisen.no
  • Ring 07200 (telefonen er betjent hele døgnet)

Hver måned belønner vi det beste tipset med inntil 10.000 kroner. Alle tips blir vurdert. Du kan også benytte dette skjemaet:

forsiden / Meninger

Retten til å bli glemt

  •   sven egil omdal<br/> gjesteskribent

Medieblikk, lørdag 4. september 2010

Retten til å bli glemt

Retten til å publisere er demokratiets hjørnestein, hyllet i taler og grunnlovsparagrafer. Men hva med retten til å avpublisere? Bør loven om redaksjonell frihet suppleres med en bestemmelse om redaksjonell glemsel?
Leses nå:

Innlegg til Snakk ut:

Bortskjemte drittunger

Kronikk fredag 30. januar 2015

Å forstå religiøs ekstremisme - fra Trondheim

Lenge før hendelsene rundt IS og Charlie Hebdo bidro til å tegne skremmende bilder av hva ekstremisme kan lede til, satt en gruppe kristne og muslimer i Trondheim og prøvde å forstå hvorfor ekstremisme oppstår i religiøse miljø.

Signert fredag 30. januar 2015

Grumsete farvann

I fjor deltok jeg i en frisk debatt i Adressa i tilknytning til et innlegg jeg skrev i forbindelse med Jan Guldahls utspill om at han aldri ville ansatt noen som bar hijab.

Leder fredag 30. januar 2015

Riktig vei for NTNU

Styret ved NTNU kan ikke beskyldes for at universitetet velger minste motstands vei.

En seier for idrettsgleden

Noen ganger finner du de sterkeste prestasjonene et stykke bak vinneren. Slik var det også torsdag.

Kommentar

Sexkjøp i det skjulte

Sexkjøpsloven har fått de prostituerte bort fra gata, men problemet er vi ikke kvitt.

Kommentar

Må ikke bli seg selv nok

Ideen om byfylke er lagt på is med torsdagens vedtak i bystyret. Men frykten for et stort Trondheim som er seg selv nok, er likevel stor.

Enda verre under krigen

Skal vi aldri bli ferdig med 2. verdenskrig i bøker, filmer og tv-serier? Forhåpentligvis ikke. Noen av historiene er for sterke, grusomme og viktige til det.

Kommentar

Jakten på byens hjerte

En liten kafé kan være forskjellen på yrende liv og en død bydel.

Innlegg til Snakk ut:

Man skal få elske de man elsker

Hvorfor er det rasisme? Det er mange som spør seg selv det spørsmålet, men det er få som gjør noe med det.

Signert 29. januar 2015

Arkitekter, kom dere på banen!

Hvordan skal samfunnet veiledes i god formgivning når ekspertene selv nekter å ytre seg?

Kronikk torsdag 29. januar 2015

Tid for kortere arbeidstid

I 2010 stilte Framtiden i våre hender spørsmålet: Foretrekker du økt kjøpekraft eller kortere arbeidstid? 70,7 prosent av fagorganiserte svarte kortere arbeidstid.

Kommentar onsdag 28. januar 2015

Fusjon uten begeistring

Det er ikke tvangsekteskap, men det er heller ikke overstrømmende kjærlighet som driver NTNU inn i en fusjon som gjør universitetet til landets største.

leder onsdag 28. januar 2015

Oppmykninger nødvendig

I dag går 1,5 millioner fagorganiserte til politisk streik mot regjeringens forslag til endringer i arbeidsmiljøloven.

Kronikk onsdag 28. januar 2015

Ingen kvinner i styret = ingen nytenkning

NTNU Accel AS rigges for å bli innovasjonslokomotivet i Midt-Norge. Organisasjonen rundt NTNU Accel fremstår dessverre som en arena hvor stort sett menn gis tilgang til talerstolen.

I etterkant har de fleste som ble dømt for landssvik fått lov til å trekke seg inn i glemselens skygge.

Saken oppdateres Last inn siden på nytt

Mannen i telefonen var fortvilt. For 23 år siden var han blitt anklaget for blotting. Han hadde jogget uten susp og den lille shortsen hadde ikke skjult alt den burde. Han var blitt renvasket, det hele var et hendelig uhell. Men navnet var kommet i avisen og i det elektroniske arkivet. Hver gang han søkte ny jobb, var det som om han ble blottlagt på ny. De fleste redaktører får slike telefoner, og de får dem stadig oftere. Kilder som angrer på idiotiske ting de sa i en opphetet situasjon. Tiltalte som senere er blitt frifunnet. Prektige samfunnsborgere som ikke vil at noen skal huske deres utagerende periode.

Hittil har redaktørene vist til at bordlagt er bordlagt. Det som engang er publisert, kan ikke trekkes tilbake. Det kan beklages eller utstyres med korrigerende tillegg, men hvis selve originalteksten endres eller fjernes, svekkes tilliten til medienes arkiv som historisk kilde. Men denne fundamentalismen har mange sprekker og smutthull. Hvis grunnene er gode nok, eller redaktøren litt bløt om hjertet, er det mulig å bli fjernet fra arkivet. Men avgjørelsen hviler suverent i redaksjonen, den som vil bli glemt har ingen rettighet. Jeg skrev om dette for tre år siden. Få aviser har fått regler for avpublisering siden den gang, men diskusjonen vokser i styrke i flere land.

I den angloamerikanske journalistiske tradisjonen er det vanlig å bruke fullt navn på personer som blir arrestert og siktet for selv ganske uskyldige forbrytelser. Den ufrivillige blotteren var US Marshal, og navnet hans ble offentliggjort i politiloggen til Washington Post. Disse hverdagslige krimspaltene er populære, men de mange småsakene blir sjelden fulgt opp. Journalistene bryr seg ikke når sakene blir henlagt, og melder sjelden fra, selv om den navngitte var uskyldig. Noen har innført en «solnedgangsregel», hvor slike politinotiser blir slettet fra nettet etter seks måneder, hos andre blir både galt og rett husket til evig tid.

Hittil har de digitale arkivenes hukommelse stanset ved nettavisenes tilblivelse. Den som vil se eldre aviser, må oppsøke biblioteker og arkiv og lete seg fram i tunge bøker og flimrende mikrofilmer. Den tid er på hell. Aftenposten har digitalisert så godt som alle avisutgavene tilbake til 1860. VG tilbyr søk i alle utgavene fra det første nummeret i 1945. En rekke andre aviser er i gang med tilsvarende prosjekt. Internett-hukommelsen er utvidet med flere generasjoner.

Én av disse generasjonene har hatt et spesielt behov for å bli glemt. Norsk presses identifikasjonspraksis har gjennomgått restriktive og liberale perioder. Aldri var den mer liberal enn under rettsoppgjøret etter andre verdenskrig. Avisene brakte fullt navn på de titusener som ble anklaget for landssvik. Terskelen var lav, kollaboratører og perifere syndere ble identifisert, side om side med torturister og angivere. Eventuelle frikjennelser fikk beskjedne oppslag sammenlignet med anklagene, og ingen tok hensyn til oppgjørets innebygde urettferdighet: At mange små ble dømt mens store gikk fri. I etterkant har de fleste som ble dømt for landssvik fått lov til å trekke seg inn i glemselens skygge. Noen har gjort det så grundig at de ikke har informert ektefeller, barn eller barnebarn om hva de en gang ble tiltalt for. Når avisene åpner sine historiske arkiv for fritt søk, lar de samtidig offentlighetens lys flomme inn over disse private skyggene. De landssvikstiltalte som ennå lever, eller deres pårørende, kan appellere til redaktøren om nåde og be om avpublisering. Blir svaret nei, er ankemulighetene få og fjerne.

Noen prøver å henvende seg til Google i den tro at den som søker også kan la være å finne. Men Google viser bare til at den ansvarlige utgiver for hvert enkelt nettsted selv bestemmer hva som skal publiseres, og selv kan avgjøre hva søkemotorene skal finne. 80 prosent av de amerikanske og kanadiske redaktørene sa i en undersøkelse at det finnes tilfeller hvor man bør avpublisere, men de fleste er svært restriktive. Sju av ti vil fjerne innhold hvis det er uriktig eller urettferdig mot de omtalte, ingen vil føye kilder som angrer på noe de har sagt. Houston Chronicle fikk telefon fra en fortvilt kvinne som var blitt intervjuet da hun var tung heroinbruker. Nå var hun blitt rusfri, hadde tatt utdannelse og blitt ansatt i et advokatfirma. Men på nettet var hun fremdeles en junkie med rabiate meninger. Kunne avisen være så snill å glemme hennes fortid? Det kunne den.

Den norske Vær Varsom-plakaten har ingen bestemmelser som pålegger redaktører å redigere fortiden én gang til. Holdningen i norsk presse er den samme som i USA: restriktiv, men med åpning for skjønn. Er dette et godt nok rettsvern for dem som blir utsatt for sterkt belastende medieomtale? Den lovfestede redaksjonelle frihet gir rett til å republisere gamle nyheter, korrekte som ukorrekte, vennlige og sjikanøse om hverandre. Redaktørene vil som ren refleks motsette seg enhver begrensning i denne friheten. Men den teknologiske utviklingen tvinger oss likevel til å vurdere om vi – uten å svekke ytringsfriheten, bør innføre en rett til å gå videre i livet uten å måtte bære hele vår fortid åpent til skue.

sven.egil.omdal@aftenbladet.no

Følg på Twitter.com/svelle



Vis kommentarer
Mer å lese på adressa.no:
Nytt fra Adressa Pluss:

Adresseavisen ønsker en åpen og saklig debatt. Alle innlegg blir kontrollert før publisering. Debatten er åpen kl 07 (08) - 24. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg. Ditt fulle navn må enten gå fram av epost-adressen eller oppgis som brukernavn/Facebook-profil. Debattregler

Regler for debatt her på adressa.no:

  • Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å hetse eller trakassere meddebattanter.
  • Banning eller ukvemsord er ikke tillatt.
  • Vi godtar ikke rasisme, trusler eller angrep på personer eller grupper.
  • Oppfordringer til ulovlige handlinger godtas ikke.
  • Adresseavisen har redaktøransvar for alt som publiseres, men du er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  • Skriv kort og hold deg til saken. Vi godtar bare norsk, svensk, dansk eller engelsk tekst.
  • Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  • Det er ikke tillatt å legge inn lenker i teksten.
  • Alle innlegg blir kontrollert før de publiseres på adressa.no.
  • Innlegg med falske profiler blir fjernet.

Innlegg som bryter med våre grunnregler, blir ikke publisert. Vi forbeholder oss retten til å stenge ute debattanter som ikke overholder reglene.

comments powered by Disqus