Gå til mobilutgaven
Tips oss 24 timer i døgnet på 07200!
  • Send SMS eller MMS med bilder til 07200, kodeord TIPS
  • Send epost til 07200@adresseavisen.no
  • Ring 07200 (telefonen er betjent hele døgnet)

Hver måned belønner vi det beste tipset med inntil 10.000 kroner. Alle tips blir vurdert. Du kan også benytte dette skjemaet:

forsiden / Meninger

Retten til å bli glemt

  •   sven egil omdal<br/> gjesteskribent

Medieblikk, lørdag 4. september 2010

Retten til å bli glemt

Retten til å publisere er demokratiets hjørnestein, hyllet i taler og grunnlovsparagrafer. Men hva med retten til å avpublisere? Bør loven om redaksjonell frihet suppleres med en bestemmelse om redaksjonell glemsel?

Signert, tirsdag 2. september 2014

Historiens sus over Sverresli?

Schæfer´n og jeg står og ser ut over byen slik vi ofte gjør etter å ha gått vår daglige kveldstur.

Leder tirsdag 2. september 2014

Felles ansvar for ro i skolen

Lærernes og skoleeiernes felles ansvar for tillit og ro i skolen blir enda tydeligere når nok en lærerstreik forhåpentligvis er avsluttet.

Kronikk tirsdag 2. september 2014

Stor versus liten

Store folkerike kommuner er svaret, men hva er målet?

Kommentar:

Europa gjør en stor feil

Glasstaket som Europa har skapt, tenner opprøret i muslimske ungdommer. Det finnes en vei ut av vold og ekstremisme, tror fredsprisvinner Shirin Ebadi.

Signert, mandag 1. september 2014

Språkets makt

Et trygt, fleksibelt og familievennlig arbeidsliv. Løgn!

Leder, mandag 1. september 2014

Svenskene frykter kaos

Sverige er kjent for «ordning och reda». Men valget om to uker kan fort ende i politisk kaos og krise.

Kronikk mandag 1. september 2014

«P2 ut av Oslo»

Mandag 3. september 1984 hadde Adresseavisen en reportasje som i begeistring svingte seg til store høyder. Den var fra lørdagen før, åpningsdagen for NRKs nye radiokanal P2.

Kommentar lørdag 30. august 2014

Nå skal et nytt russekull flås

Det er lenge til russefeiringen, men i disse dager legges grunnlaget for fortjenesten i selskapene som lever av stadig nye årskull med blåøyde russ.

Leder lørdag 30. august 2014

Gi plass til de skapende

Å skape noe som gir fortjeneste og arbeidsplasser, er i ferd med å bli akseptert. Det er Norges beste håp for fremtiden.

Kronikk lørdag 30. august 2014

Feminisme ?

Jeg har aldri sett på meg selv som feminist. Men nå synes jeg det er nødvendig og ser at dette er et høyst aktuelt tema selv i dag.

I etterkant har de fleste som ble dømt for landssvik fått lov til å trekke seg inn i glemselens skygge.

Saken oppdateres Last inn siden på nytt

Mannen i telefonen var fortvilt. For 23 år siden var han blitt anklaget for blotting. Han hadde jogget uten susp og den lille shortsen hadde ikke skjult alt den burde. Han var blitt renvasket, det hele var et hendelig uhell. Men navnet var kommet i avisen og i det elektroniske arkivet. Hver gang han søkte ny jobb, var det som om han ble blottlagt på ny. De fleste redaktører får slike telefoner, og de får dem stadig oftere. Kilder som angrer på idiotiske ting de sa i en opphetet situasjon. Tiltalte som senere er blitt frifunnet. Prektige samfunnsborgere som ikke vil at noen skal huske deres utagerende periode.

Hittil har redaktørene vist til at bordlagt er bordlagt. Det som engang er publisert, kan ikke trekkes tilbake. Det kan beklages eller utstyres med korrigerende tillegg, men hvis selve originalteksten endres eller fjernes, svekkes tilliten til medienes arkiv som historisk kilde. Men denne fundamentalismen har mange sprekker og smutthull. Hvis grunnene er gode nok, eller redaktøren litt bløt om hjertet, er det mulig å bli fjernet fra arkivet. Men avgjørelsen hviler suverent i redaksjonen, den som vil bli glemt har ingen rettighet. Jeg skrev om dette for tre år siden. Få aviser har fått regler for avpublisering siden den gang, men diskusjonen vokser i styrke i flere land.

I den angloamerikanske journalistiske tradisjonen er det vanlig å bruke fullt navn på personer som blir arrestert og siktet for selv ganske uskyldige forbrytelser. Den ufrivillige blotteren var US Marshal, og navnet hans ble offentliggjort i politiloggen til Washington Post. Disse hverdagslige krimspaltene er populære, men de mange småsakene blir sjelden fulgt opp. Journalistene bryr seg ikke når sakene blir henlagt, og melder sjelden fra, selv om den navngitte var uskyldig. Noen har innført en «solnedgangsregel», hvor slike politinotiser blir slettet fra nettet etter seks måneder, hos andre blir både galt og rett husket til evig tid.

Hittil har de digitale arkivenes hukommelse stanset ved nettavisenes tilblivelse. Den som vil se eldre aviser, må oppsøke biblioteker og arkiv og lete seg fram i tunge bøker og flimrende mikrofilmer. Den tid er på hell. Aftenposten har digitalisert så godt som alle avisutgavene tilbake til 1860. VG tilbyr søk i alle utgavene fra det første nummeret i 1945. En rekke andre aviser er i gang med tilsvarende prosjekt. Internett-hukommelsen er utvidet med flere generasjoner.

Én av disse generasjonene har hatt et spesielt behov for å bli glemt. Norsk presses identifikasjonspraksis har gjennomgått restriktive og liberale perioder. Aldri var den mer liberal enn under rettsoppgjøret etter andre verdenskrig. Avisene brakte fullt navn på de titusener som ble anklaget for landssvik. Terskelen var lav, kollaboratører og perifere syndere ble identifisert, side om side med torturister og angivere. Eventuelle frikjennelser fikk beskjedne oppslag sammenlignet med anklagene, og ingen tok hensyn til oppgjørets innebygde urettferdighet: At mange små ble dømt mens store gikk fri. I etterkant har de fleste som ble dømt for landssvik fått lov til å trekke seg inn i glemselens skygge. Noen har gjort det så grundig at de ikke har informert ektefeller, barn eller barnebarn om hva de en gang ble tiltalt for. Når avisene åpner sine historiske arkiv for fritt søk, lar de samtidig offentlighetens lys flomme inn over disse private skyggene. De landssvikstiltalte som ennå lever, eller deres pårørende, kan appellere til redaktøren om nåde og be om avpublisering. Blir svaret nei, er ankemulighetene få og fjerne.

Noen prøver å henvende seg til Google i den tro at den som søker også kan la være å finne. Men Google viser bare til at den ansvarlige utgiver for hvert enkelt nettsted selv bestemmer hva som skal publiseres, og selv kan avgjøre hva søkemotorene skal finne. 80 prosent av de amerikanske og kanadiske redaktørene sa i en undersøkelse at det finnes tilfeller hvor man bør avpublisere, men de fleste er svært restriktive. Sju av ti vil fjerne innhold hvis det er uriktig eller urettferdig mot de omtalte, ingen vil føye kilder som angrer på noe de har sagt. Houston Chronicle fikk telefon fra en fortvilt kvinne som var blitt intervjuet da hun var tung heroinbruker. Nå var hun blitt rusfri, hadde tatt utdannelse og blitt ansatt i et advokatfirma. Men på nettet var hun fremdeles en junkie med rabiate meninger. Kunne avisen være så snill å glemme hennes fortid? Det kunne den.

Den norske Vær Varsom-plakaten har ingen bestemmelser som pålegger redaktører å redigere fortiden én gang til. Holdningen i norsk presse er den samme som i USA: restriktiv, men med åpning for skjønn. Er dette et godt nok rettsvern for dem som blir utsatt for sterkt belastende medieomtale? Den lovfestede redaksjonelle frihet gir rett til å republisere gamle nyheter, korrekte som ukorrekte, vennlige og sjikanøse om hverandre. Redaktørene vil som ren refleks motsette seg enhver begrensning i denne friheten. Men den teknologiske utviklingen tvinger oss likevel til å vurdere om vi – uten å svekke ytringsfriheten, bør innføre en rett til å gå videre i livet uten å måtte bære hele vår fortid åpent til skue.

sven.egil.omdal@aftenbladet.no

Følg på Twitter.com/svelle



Vis kommentarer

Adresseavisen ønsker en åpen og saklig debatt. Alle innlegg blir kontrollert før publisering. Debatten er åpen kl 07 (08) - 24. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg. Ditt fulle navn må enten gå fram av epost-adressen eller oppgis som brukernavn/Facebook-profil. Debattregler

Disqus