I prinsippet kan ikke-kristne heretter få ledende verv i Kristelig Folkeparti.
Sent fredag kveld kastet landsmøtet i KrF bekjennelsesplikten på historiens skraphaug. Der hører den hjemme. Kravet om at tillitsvalgte på alle nivå må være bekjennende kristne, passer dårlig i et parti som vil være åpent og inkluderende. I politikken er troen på partiets verdigrunnlag viktigere enn troen på det guddommelige.
Det har partiets ledere innsett i mange år. Tidlig på 1990 tallet sa Valgerd Svarstad Haugland at man ikke trenger være kristen for å stemme KrF. Hun hadde ambisjoner om å gjøre KrF til et moderne, kristeligdemokratisk parti med appell til velgere også utenfor menighetshusene, på linje med tilsvarende partier i andre europeiske land.
Men motstanden mot å fjerne trosplikten har vært stor på grasrota i partiet, også langt inn i ungdomspartiet. Saken ble tatt opp på landsmøtet for to år siden, men da var partiet ikke moden for å droppe troskravet. Siden den gang har en grundig prosess mørnet medlemmene slik at lovendringen kunne få det tilstrekkelige flertall. 151 stemte for vedtaket, 29 mot.
Da KrF ble stiftet for 80 år siden, skjedde det i en periode med sterke politiske, ideologiske og religiøse motsetninger i landet. I den «åndskampen» som da pågikk, var det forståelig at kravet om å tro ble stilt for de som skulle lede partiet. Den har gitt KrF et sterkt preg av å være en menighet for de rettroende, mer enn et parti for mennesker som støtter de verdiene det står for.
KrF er landets mest «Blendahvite» parti. Mens alle andre partier i dag har representanter med annen religiøs bakgrunn enn majoriteten, glimrer de med sitt fravær i KrF. Om de hadde ønsket seg inn, hadde trosplikten stengt dem ute. Nå åpnes dørene, men partiledelsen venter ikke en stor tilstrømning av muslimer eller folk som tror på andre guder enn dem.
Om bekjennelsesplikten er borte, er partiets sjel ikke i fare, selv om noen frykter det. I stedet for kravet om å tro, er det kommet inn en ny lovparagraf som krever lojalitet til partiets kristne verdigrunnlag. Det er fortsatt basert på «Bibelen, den kristne kulturarven og grunnleggende menneskerettigheter», slik det heter i den nye loven. Det er nesten samme formulering som i formålsparagrafen for norsk skole, med unntak av Bibelen.
Partiet mimrer ennå om glansdagene under først Kjell Magne Bondevik, deretter Svarstad Hauglands ledelse. Da så de kristelige både 10- og 12-prosenten ved stortingsvalgene. Trosplikten var neppe noen hindring. Partiet traff noen underliggende verdistrømninger blant velgerne, det var ikke bare kontantstøtten som brakt KrF inn i regjeringslokalene. Nå er håpet at de skal vinne frem i det KrF anser som en ny verdikamp, mot sorteringssamfunnet, for familien, de syke, svake og gamle, og for en bedre forvaltning av skaperverket.
Dette er verdier flere enn troende kristenfolk kan slutte opp om.