Den største fordelen for De grønne er at de ikke har valgt side. I tillegg har de en markant frontfigur i Rasmus Hansson.
Den største overraskelsen ved høstens valg kan bli Miljøpartiet de grønne. Flere meningsmålinger viser at partiet kan være på vei inn på Stortinget. Størst er sjansene i Oslo, Akershus og Sør-Trøndelag. Mer eller mindre rufsete raddisser med grønt flagg, kan gi norsk politikk en sårt tiltrengt vitalisering. Det mest spennende er at partiet som i programmet ligger tungt til venstre, bestemt forsøker å forholde seg nøytralt til den politiske blokktenkningen.
Trolig er det et direkte resultat av Rasmus Hanssons inntreden. Han er en kjent personlighet fra den norske avdelingen av verdens villmarksfond, WWF, og han kan alle miljøfeltene bedre enn mange andre. De grønne har mange flinke folk i lokalpolitikken rundt i landet, men har ikke fått det til i rikspolitikken. Rasmus Hansson kan kanskje bli partiets inngangsport til Stortinget. Mye tyder på at han er en god strateg som med letthet overkjører partiets mange vedtatte blindveier, slik Erik Solheim i sin tid gjorde i SV.
De grønne er i den unike situasjon at de nå alene kan fremstå som helt uavhengig av rødt og blått. Mange uttalelser angir større sympati for de borgerlige enn de rødgrønne. Selv om partiet er tuftet på radikal grunn, for anarkisme og feminisme, mot materialisme og kapitalisme, er budskapet nå mer tydelig på miljø - uavhengig av politisk farge. Derfor har både SV og Venstre god grunn til å ta De grønne på alvor, også Kristelig Folkeparti.
I norsk politikk er den grønne stemmen blitt formidlet via små partier og en stor miljøbevegelse. Derfor har ikke miljøpartier fått fotfeste i parlamentet, slik de har for eksempel i Sverige og Tyskland. Men nå er SV såpass ribbet for miljøtroverdighet, etter åtte år i regjering med miljøvernministeren, at De grønne kan ha mye å gå på.
Landet trenger noe nytt.