Roviltforliket i 2010 hadde en todelt målsetting, sikre en viss populasjon av store rovdyr og sikre utmarkbeiter for husdyr. God gammel «Ole Brumm»-politikk - Ja takk, begge deler. Hva er resultatet? Årets beitesesong ser ut til å bli den blodigste noen sinne.
Regjeringen, med miljøvernministeren i spissen, miljøforvaltningen og en rekke mer eller mindre seriøse naturorganisasjoner, ser ut til å tro at det eneste saliggjørende når det gjelder naturvern, er å sikre levedyktige stammer av store rovdyr. Denne politikken er historieløs og vitner om manglende kunnskap om norsk natur og hvordan naturen er formet gjennom 10 000 år med menneskelig aktivitet. For den som leser videre; her kommer 10 000 år norsk historie i kronikkform!
I dette øyeblikk beiter cirka 2,6 millioner sauer og lam landskapet i Norge. De fleste beiter i utmarka, eller naturen om du vil. Sauene omdanner gras, urter, busker og annen vegetasjon til kjøtt som du og jeg kan spise. Viktige aminosyrer for kroppens muskler og hjernens utvikling. Disse dyrene skaffer oss mat fra arealer som ikke kan brukes til korn, poteter eller grønnsaker og som ikke gjødsles eller sprøytes.
Og hvilken fantastisk tilværelse må det være, å få love til vandre fritt i skog og fjell! Som den stedegne dyrearten sauen er, vil den holde seg i området som den vokste opp første levesommeren, kanskje samme området sauens formødre har beitet i generasjoner. Og ja, mesteparten av lammene får et kort liv, 4-6 måneder, men i denne tiden er de stort sett ute. Og de får gå med mora fra de er født til ut på høsten og får leve et så naturlig liv som det går an.
De norske sauerasene er avlet fram for å gå i utmark. De er naturlig proporsjonert og i avlsarbeidet legges det vekt på gode bein og en hensiktsmessig kroppsfasong. Det gjenspeiler seg også i de tapene som naturlig forekommer. Én prosent av de voksne søyene og to prosent av lammene vil under normale forhold dø i løpet av en beitesommer. I landbrukssammenheng en fantastisk lav prosent og noe vi kan være stolte av.
Mennesker har vært med å forme landskapet, i det vi i dag kaller Norge, siden isen trakk seg tilbake for 10 000 år siden. I hælene på innvandrende reinflokker, fulgte flere ulike jegere; mennesker og store rovdyr. I dag finner vi rester av de første menneskenes fangstkultur rundt omkring i hele landet. Med overgangen til yngre steinalder for 6000 år siden, kom de første husdyra; geiter og sauer. Robuste dyr som klarte seg på det naturen frambrakte, da som nå!
I 6000 år har altså beitedyra vært med å forme det norske landskapet – sammen med annen menneskestyrt aktivitet. Mens man i Europa ellers kunne sette plogen i jorda og omgjøre landskapet til dyrket mark – er Norge annerledes, geologisk og geografisk. Mens mange europeiske land har over 50 prosent dyrket areal, er tre prosent av Norge oppdyrket. For å holde liv i husdyrene og seg selv, har vi nordmenn i flere tusen år vært nødt til å høste av utmarka.
Mens innmarka ble brukt til å produsere korn, grønnsaker og fra rundt 1800 også potet, ble utmarka brukt til å høste dyrefôr. I tillegg til det innlysende; beiting, også vinterfôret. Myrer og utmarksenger ble slått, graset tørket og lagret i utallige løer. Gamle dagers gjeting hadde som en hovedoppgave å holde beitedyra unna områdene som skulle slås til vinterfôr. I tillegg skulle gjeterne sørge for at kyr og geiter ble drevet fram til setra eller sommerfjøset for å bli melket, morgen og kveld.
Med den industrielle revolusjon som igjen førte til en teknologisk og agronomisk revolusjon i landbruket, forandret dette seg. På slutten av 1800-tallet kom nye maskiner, kunstgjødsel og engfrø. Større avlinger og ny teknologi gjorde at dyrenes vinterfôr etter hvert kunne produseres på innmark. I tillegg trengte vi ikke lenger å produsere all mat selv. Internasjonal handel førte til at korn kunne importeres og areal frigjøres til fôrproduksjon. Til langt utover 1900-tallet var likevel utmark viktig for å holde liv i drøvtyggende husdyr. Moderne våpen hadde også gjort det mulig å trygge husdyr i utmark. De store rovdyrene ble utryddet eller kraftig desimert utover 1800-tallet. 1900-tallet var derfor en god periode for utmarkas beitedyr.
En stadig effektivisering og rasjonalisering har ført til at de fleste kyr nå ikke beiter i utmark. Antall geiter og hester er kraftig redusert. Men antall sau har vært noenlunde stabilt og det er nå i all hovedsak sauen som holder i hevd den flere tusen år gamle tradisjonen med utmarksbeite.
Norsk natur er ingen uberørt villmark. Tvert i mot har vi mennesker aktivt brukt naturen, så lenge vi har vært her. Gjennom vår bruk av naturen, blant annet gjennom beitedyr, har vi skapt det landskapet og den vegetasjonen som er Norge og som jeg er sikker på at veldig mange av oss er glad i. Beitebruken danner også grunnlaget for et hundretalls arter, flere av dem rødlistet.
Et Norge uten beitedyr i utmark vil bli et annerledes land. Et land som gir slipp på kanskje sin mest bærekraftige og økologiske matproduksjon. Et land som vil bli svært annerledes å se på, både for oss som bor her og for de som besøker oss. Et land som gir opp noe av det mest unike vi har.
Vil vi det?