Det er umulig å forutse hvor det bærer for Midtøsten. Det eneste som er sikkert, er at vårt bilde av regionen er blitt ugjenkallelig rokket ved.
Da jeg for fire år siden skrev om konflikten som brygget mellom regionens sjiamuslimer og sunnimuslimer (Midtøstens «kalde krig», Adresseavisen, 21.7.2009), var en slik motsetning omtrent totalt fremmed i det norske ordskiftet.
Den amerikanske invasjonen som felte Saddam Husseins sunni-dominerte regime i 2003, utløste for alvor konflikten mellom Iraks sjiamuslimske flertall og tidligere dominerende sunnier.
I dag definerer skillet den syriske borgerkrigen. Det sjiadominerte Iran og sjiamilitsen Hizbollah i Libanon er involvert på landets alawitt-dominerte regimets side (en sekt med avgreininger til sjiaislam).
Med sunni-grupper tilknyttet Al-Qaida, og sunnimuslimske gulfstater i ryggen, er opprørernes kamp mot regimet blitt en religionskrig. Militante med kamperfaring fra nabolandet Irak, strømmer til fra begge sider. Fire år etter er dette en eksplosiv konfliktlinje i hele regionen. Den kalde krigen er blitt glohet.
Mens dette sydet, så den norske Midtøsten-dekningen slik ut:
En gjennomgang fra analyseselskapet Observer fra 2006, viser at én tredjedel av NTBs totale utenriksdekning var av Israel/Palestina. Borgerkrigen i Irak, som da var vel i gang, sto for ytterligere én tredel.
Et søk i mediearkivet Retriever viser imidlertid at «sunni» og «sjia» kun ble nevnt elleve ganger i samme artikkel det året. At dette var en sekterisk konflikt, var underspilt. USAs rolle var overskyggende.
Mer er besynderlig: Til tross for at Midtøsten er et lappeteppe av etno-religiøse grupper, var disse påfallende fraværende i norsk presse.
Alawitter, den regjerende minoriteten i Syria, ble nevnt tre ganger i 2009. Når Israel som kontekst er fjernet, ble drusere, en annen markant gruppe, nevnt fire ganger.
Med relativ stabilitet, har det kanskje vært lett å overse etno-religiøs skillelinjer som irrelevante. Stabiliteten kan selvsagt tilskrives autoritære regimer som fremholdt arabisk identitet som et overskyggende ideal. I dette verdensbildet skulle maronitter, drusere og andre først og fremst være arabere.
Det viktigste var å stå i felles front mot «fienden», Israel, USA og Vesten.
Vår frie presse og akademia gjenga nokså ukritisk diktatorenes verdensbilde.
I omveltningene etter den «arabiske våren», er islamismen ideologien som er på offensiven i regionen. I Egypt fikk Det muslimske brorskap makten på demokratisk vis, med massemobilisering ved valgurnene.
De tok imidlertid seg raskt udemokratiske friheter på bekostning av religiøs pluralisme;
–Det siste året har vært forferdelig, sa kopteren George Riad Krohn i et intervju til NRK på tirsdag. Anslagsvis 100000 kristne egyptere skal ha emigrert etter at brorskapet fikk makten. Mye kan sies om militærkuppet i landet sist uke.
Men 22 millioner egyptere stilte seg bak den liberale opposisjonen og hæren. Sammen med muslimske og koptiske autoriteter var deres første skritt å oppheve brorskapets islamistiske grunnlov og parlament.
Det står som et enormt vitnesbyrd om ønsket om en leveverdig fremtid for alle egyptere.
Flere norske akademikere omtaler fortsatt Brorskapet som hovedsakelig en «religiøs vekkelsesbevegelse» med sosial rettferdighet som hovedmål.
Kanskje står det «tradisjonelle» norske bildet av Midtøsten, som i liten grad vier plass til minoritetene, for en blindsone her.
Midtøstens fremtid er umulig å forutse. Men: Mens vi krysser fingrene, kan det være nyttig å reflektere over årsakene til at regionen har vært så feiltolket her hjemme.
I mellomtiden er et kompromissløst kritisk søkelys på minoritetenes ve og vel betimelig.