Mens Syria står i brann, blir det stadig tydeligere: USAs reduserte engasjement i verden vil gjøre verden til et farligere sted.
Da kjemiske våpen ble brukt mot sivile ved Damaskus i august, rettet verdens øyne seg mot USA. Det var egentlig ren refleks. I vår tid anses USA som verdenspolitiet som forventes å hamle opp.
–Vi vil søke legitimitet i FNs sikkerhetsråd før en eventuell intervensjon i Syria, har imidlertid president Barack Obama sagt siden sommeren 2012. I fjor omtalte han bruk av kjemiske våpen som en «rød linje». Da grensen ble krysset, utsatte han avgjørelsen ved å søke godkjenning i kongressen.
Mens Obama har vegret seg, har det som opprinnelig startet som et demokratisk opprør mot det autoritære Assad-regimet, gradvis blitt islamisert. Syria var blant de mest sekulære områdene i Midtøsten. Nylige anslag viser at minst 70000 av 100000 opprørere nå kjemper under et radikalt islamistisk flagg.
Mange er enige i at FN-sporet er det riktigste. Men siden 2011 har Russland, sammen med Kina, blokkert resolusjoner i Sikkerhetsrådet som har kunnet lede, enten til handling, eller til reelt press i form av trusler om handling.
Per i dag har Russlands president Vladimir Putin rett. Regionen er for skjør. Et amerikansk angrep vil gjøre mer skade enn nytte. Men Russland blokkerte resolusjoner også forut for radikaliseringen av den syriske opposisjonen.
Og mens Syria har sunket inn i en blodig borgerkrig, blir det stadig tydeligere at Putin har utnyttet USAs handlingsvegring for å re-posisjonere Russland som en betydningsfull aktør i verden. I en kronikk i New York Times, ydmyket han forleden Obama ved offentlig å belære han om fredsmekling.
Selv om landet fortsetter å levere våpen til Assad-regimet en masse, har Russland antatt den tvilsomme oppgaven å bistå i innsamlingen av regimets kjemiske våpen. Samtidig har de blokkert klausuler om straffetiltak skulle Assad motsette seg, i FN-resolusjonen som ble vedtatt sist fredag.
Siden 2. verdenskrig har USA vært verdens dominerende stormakt, med det mektigste militæret og den største økonomien. Med et nettverk av militær tilstedeværelse som sikrer landets økonomiske interesser globalt, er USA egentlig et slags moderne imperium. Innblanding i ulike konflikter i verden har fulgt i kjølvannet.
Men ingen stormakter varer evig. Mange anser Irak-krigen som det definitive startpunktet for nedgangen. En Harvard-studie hevder at den, med krigen i Afghanistan, har kostet USA mellom fire og seks trillioner dollar.
Kostnadene har satt press på økonomien på hjemmebane. Den amerikanske opinionen motsetter seg nye eventyr.
USA har ofte blitt kritisert for imperialisme. Et alternativt syn er at verden, iallefall vår globaliserte verdensorden, behøver imperier; Det gjør dem til garantister for stabilitet. USAs militære tilstedeværelse sikrer for eksempel kontinuiteten langs internasjonale handelsruter.
I og for seg vil nok andre land fylle tomrommet, der USA trekker seg tilbake. Men endringer i maktforhold gir rivalisering, som igjen gir usikkerhet. FN-fora blir for eksempel viktigere. Men det er noe annet enn én slagkraftig stormakt.
Og som Syria-konflikten har vist, er det land med helt andre menneskerettslige standarder enn USA og Vesten, som står klare for å markere seg. Kritikken av USA i ymse engasjementer har kanskje vært berettiget. Men lite tilsier at Russland eller Kina, som autoritære og ofte brutale regimer på hjemmebane, representerer et bedre alternativ.
Det er tale om en gradvis endring. Men situasjonen i Syria, med over 100000 døde, en stadig islamisering og ingen løsning i sikte, gir en indikasjon.
En kan tenkes å savne USA i fremtiden.