For mange blir det ikke jul før de har hørt Nidarosdomens Guttekor synge «Deilig er jorden» under hvelvingene i vakre Nidarosdomen.
Det hviler en egen magi over guttestemmene, der de overgår hverandre i lyse og rene toner. Og det kan høres så lekende lett ut, når de står som en flokk med engler og synger utenat enten det er på norsk, tysk eller latin. Men når de endelig synger siste tone på juleaften, har de gjennomført nesten 20 konserter i desember, reist land og strand rundt, og i tillegg øvd og terpet innimellom opptredenene. Da er det deilig å henge vekk korkappen for en stund.
For en som har vært «kormor» i en del år, kan jeg skrive under på at de vakre klangene, den fantastiske presisjonen og prestasjonene ikke kommer av seg selv. Det ligger uttallige timer med øving, terping, venting og kjedsomhet bak. Det koster en hel del for en ti-tolvåring å sette seg med kormappen og pugge klassiske verk og terpe klanger, mens kompisene drar på fotball eller spiller tv-spill. Det hjelper ikke at bestekameraten feirer bursdag eller at laget har kamp; korøving kommer først, basta! Det er ikke uvanlig at koret møtes til øvelse åtte-ti timer ukentlig. Kvalitet kommer ikke av seg selv, det gjør det ikke noen steder.
Noen ganger kan man kjenne på dårlig samvittighet eller en følelse av at man kanskje presser barna for hardt, når de er med på en aktivitet med slike krav og nivå. Samtidig er vi kanskje ofte for redde for å stille krav til ungene våre, og å lære dem å kjenne på hardt arbeid, forsakelse og kjedsomhet? Barn, som voksne, får en god opplevelse av og vokser på å kjenne på mestring. En god mestringsfølelse får man gjerne etter at man har brukt tid og gjort en innsats eller et arbeid som har gitt et positivt resultat. Det kan være alt fra å komme seg opp på en fjelltopp, gjøre det bra på en eksamen eller å synge en flott konsert med koret sitt. Men det krever en innsats og at man forbereder seg godt, både praktisk og mentalt. Vi må ikke være redde for å stille krav til barna heller, så lenge det foregår i trygge og forutsigbare rammer. Jeg blir stadig vekk overrasket og imponert over barns store kompetanse og evner, og det er fort gjort å undervurdere dem, og det å kreve for lite av dem er heller ikke bra.
Jeg har mange ganger takket mine barns kordirigent for god hjelp i barneoppdragelsen! Gjennom ham har de lært «dyder» som kanskje er blitt litt gammeldags i den norske skolen og i mange hjem; disiplin, å sitte i ro, utholdenhet, pugging og gammeldags høflighet. Det er fascinerende å se hvordan han med bare små gester klarer å få en gjeng med subbete guttunger med buksene på hoftene og kapsen på skrå, til å stå som tente lys og følge den minste instruks når de synger i koret.
Jeg tror nøkkelen er tydelighet, forutsigbarhet, klare rammer og en naturlig autoritet. Og kunsten er å få integrert humor og lek inn i denne stramme disiplinen, når det er pauser og tid for det. Her kommer også samholdet inn, og den gode følelsen av å skape noe bra sammen med andre. Det unike med Guttekoret er jo at de også lærer seg å skape noe og være sammen med voksne menn i alle aldre.
I lys av diskusjonene rundt PISA-resultatene og den norske skolen, er det kanskje noe å lære av dem som driver aktiviteter med barn på et høyt prestasjonsnivå? Den danske avisen Berlingske skriver i sin leder om nettopp dette. De mener det er et tankekors at vi forstår og forventer at man må terpe og pugge for å bli en flink fiolinist eller idrettsutøver, med utallige øvingstimer og forsakelser, mens det er en annen holdning overfor skoleelever. Der er holdningen annerledes; barna må for all del ikke kjede seg, det er for lite ambisjoner og ikke plass for «nerdene».
Noe å tenke på kanskje?
Jeg vet at det koster, når jeg skal nyte både Jentekoret og Guttekoret i dagene og ukene fremover. Jeg er takknemlig for at barna orker å stå på og jobbe, for at jeg og så mange andre kan nyte vakker musikk og komme i julestemning.
Så blir det godt når juleroen senker seg, med slitne men fornøyde unger!