Ingen laget ufred og dødpunktene var ikke så mange. Morrissey overbeviste bare delvis, men bidro til en Nobelkonsert med mer nerve og noe bedre regi enn vanlig.
Utgangspunktet forårets Nobelkonsert virket risikabelt. Et kortere show etter sponsorsvikt, ledetav to skuespillere hvor han er mest kjent som skurk i Batman og hun som ustabilCIA-agent. Legg til artister som enten har skapt kontrovers i det siste, somTimbuktu eller gjennom hele karrieren, som Morrissey.
Fredsommelige, strømlinjeformede og vanlig kjedelige James Blunt framstonesten som det eneste trygge på plakaten. Hans landeplage «You're Beautiful»kan gi noen av oss aggressive tendenser, men programleder Claire Danesopplysning om at Blunt har bakgrunn fra fredsbevarende styrker og tv-kameraenesforevigelse av henførte fans, gjorde at han forsvarte plassen i konserten bedreenn forventet.
Svenske Zara Larssonåpnet showet med sin slager «Uncover» og viste hvor kort veien kan være fratalentkonkurranse på tv til Nobelkonsert på tv. Det har blitt en egen gren inorsk kulturkritikk å kritisere Nobelkonserten, stort sett med bedre grunn enni år. Konserten tjente på å bli strammere og scenografi, regi og deltagerefunket ganske bra.
Programledere Claire Danes og Aaron Eckhard klarte seg bedre enn mange avsine forgjengere. Konseptet med å la vertene intervjue artister og prisvinnerei reportasjer innimellom, funker fortsatt ikke helt bra. Skuespillere ersjelden gode intervjuere, men Danes og Eckhard skal ha ros for å prøve bedreenn de fleste.
Nobelkonsertenhar gjort det til en tradisjon å presentere en soulsanger, som prøver å fåskikkelig liv i et stivt og tilkneppet publikum. Mary J. Blige hadde jobben iår. Hennes 12 år gamle hit «Family Affair» låt bra, men det var litt rart åhøre, men ikke se backingsangerne. I finalen gjorde hun som ventet U2s «One»,så veltilpasset for en konsert som dette at det nesten ble for mye. Men detfunket.
På forhånd hadde flere kritisert Morrissey og James Blunt for å være dårligbooking til Nobelkonserten. Påfallende få har påpekt hvor god bookingen av OmarSoleyman var. Den syriske sangeren har fått gjennomslag også i Vesten med sinsiste plate. Med en mann med to synther og masse lyd i ryggen skapte han et avde mest uforlignelige øyeblikkene i Nobelkonsertens historie, med mektigapropos til hvorfor noen fikk fredsprisen i år.
Et fint, kledelig øyeblikkskapte også den britiske tenåringen Jake Bugg med gitar ogKringkastingsorkestret i «Broken» fra hans første plate. Internasjonal konsertmed norsk publikum ga ekstra fordel for norske artister som Envy og Vinni og enNorgesvenn som Timbuktu, som kan kunsten å blåse liv i nordmenn enonsdagskveld.
De som hadde fryktet eller håpet at Morrissey ville skape skandale, tokfeil. Iført en slags blanding av joggebukse og slengbukse, med et riffsterktrockeband i ryggen, startet han litt famlende med lett obskure «People are thesame everywhere», med bilder av Oscar Wilde i bakgrunnen. En grei versjon avLou Reeds «Satellite of Love» ble nesten for motstandsløs. Heldigvis kom «IrishBlood, English Heart» og ga showet tiltrengt snert. Morrissey toppet ikkeshowet, men han bidro til å gjøre Nobelkonserten mer interessant enn vanlig.