Ytringsfrihet regnes som grunnleggende for demokratiet. I Norge tenker vi på internett som et fristed der alle kan slippe til med sine egne tanker. Slik er det ikke i Tyrkia.
En melding på Facebook lyder slik: «Å leve i Tyrkia er veldig spennende, såfremt du ikke er tyrkisk statsborger». Sønner av ministre er arrestert, mistenkt for hvitvasking av penger, tidligere allierte ble fiender, en statsbanks direktør ble tatt med 4,5 millioner amerikanske dollar gjemt i skoesker, mannen til en kjendis er hovedmannen i bestikkelsessak, ministre er skiftet ut, politisjefer er sparket, dommere er omplassert og statsministerens sønn er trukket inn i korrupsjonssak. Protester og opprør i gatene følger som konsekvenser av disse og andre saker. Altså, man kjeder seg aldri i Tyrkia, men bekymrer seg desto mer for fremtiden.
Internett er den mest demokratiske arenaen som finnes i dag. Det spiller en stadig viktigere rolle, særlig i land der folk kjemper for frihet og rettferdighet. I slike land viser nettbruken et mønster der utrykkene blir mer aggressive og brukerne mer pratsomme og kreative enn i ekte demokratiske land. Årsaken er at internett gir dem frihet til å puste og er en arena for å snakke høyt med mindre risiko for å bli arrestert.
I Tyrkia har regjeringsmedlemmer mange motstandere på nettet. Det skjer for eksempel jevnlig angrep på statsminister Recep Tayyip Erdogans ære. Det har vært upopulære folk før statsministeren, men aldri er noen politiker i Tyrkia blitt utsatt for så sterk ordbruk som Erdogan. Uttrykkene og bildene på nettet er noen ganger slik at til og med ros kan være fornærmende og ødeleggende for hans rykte.
Erdogan har gått til domstolene for å få stoppet mange meninger og videoer om ham og hans familie. Men han lykkes ikke hver gang, fordi påstandene er sannhet og fakta. Utfordringen for ham med disse sakene er at hans svake sider og korrupsjonen kommer i søkelyset. For eksempel to Youtube-videoer som kun inneholder hans eget bilde og stemme, men de er satt sammen i en rekkefølge som gjør at man ser hvor motstridende han har snakket.
Sosiale medier ble svært viktige under Geziopprøret, som startet i Istanbul i fjor sommer. Folk sendte beskjeder for å få hjelp til sårede, for å advare andre demonstranter om politivold, for å dele internettkoder, og så videre. Mange demonstranter ble arrestert på grunn av slike meldinger. Ved hjelp av smarttelefoner tok de opp bilder og videoer fra gatene. Disse ble publisert på nettet og dokumenterte påstander om politivold. Allerede få dager inn i opprøret skal Erdogan ha sagt at «Twitter er en plage».
Med den nye tyrkiske lovgivning om internettbruk, som ble vedtatt 6. februar i parlamentet, kan staten be internettleverandører om informasjon om brukere og overvåke ytringer på nettet i inntil to år. Loven gir også makt til kommunikasjonsministeren om å lukke sider uten rettsavgjørelse. Flere tusen websider er allerede sensurert. En av den nye lovgivningens første anvendelser var blokkering av statsministeren og hans datters telefonsamtaler vedrørende en forretningmann som var innblandet i bestikkelser. Da er det ikke overraskende at de fleste i Tyrkia ser dette tiltaket som en hyklerisk politisk føring av Erdogan, som maktarroganse og manglende toleranse for kritikk.
Kommunikasjonsministeren sa at «dette er ikke sensur, men et tiltak for å ta vare på menneskerettigheter og privatlivets fred». Ytringsfrihet betyr ikke at det er fritt frem for ærekrenkelser eller krenkelser av privatlivets fred. Også alvorlige trusler må forbys, selv om trusler er ytringer. Men om en politiker er filmet mens han tar imot bestikkelser, eller statsministeren er tatt opp på bånd mens han krever at en redaktør fjerner en setning i et nyhetsinnslag, er ikke det privatliv, men en sak av stor offentlig interesse. Man må være bra naiv for å tro at den egentlige årsaken til internettsensur er å beskytte menneskerettigheter og privatlivets fred, og ikke å tilsløre sannheten.
Media regnes som den fjerde statsmakt, fordi den er en mektig kontrollmekanisme. Denne makten er demokratisk når velgerne kan kontrollere politikerne. Men i Tyrkia fungerer dette systemet omvendt. Statsmakten kontrollerer velgerne gjennom media, og AKP (presidentens parti) behersker media.
Ytringsfriheten i Tyrkia er allerede innskrenket gjennom forbud, journalister som arresteres og påtrykk fra politikere. Siden Tyrkias mainstream-media driver selvsensur, er internett blitt en alternativ informasjonskilde. Med den nye internettloven blir ytringsfriheten i Tyrkia enda mer truet.
Vi lever i en global verden. Globalisering er for eksempel når et lite land i Østen kan påvirke et rikt land i Vesten på en eller annen måte. Tyrkia og Norge er allierte i NATO, er handelspartnere, og Tyrkia er et viktig reisemål for nordmenn. Nå blir landet nesten som Kina eller Iran. Det er gode grunner til at Norge skal ha et godt forhold til Tyrkia.
Men hvordan kan Norge ha et troverdig forhold til et land der internett er sensurert av regjeringen?.