8. mars er til å få klaustrofobi av. Årets tog blir kanskje langt, men plass til ulike meninger har det ikke.
Like sikkert som at 8. mars kommer, så kommer også debatten om 8. mars. Debatten om debatten engasjerer et knippe kommentatorer, feminister og kjendiser. De fleste kvinner er likegyldige til både debatten og dagen. 8. mars har gradvis blitt utdatert som kampdag for kvinner flest. Det er det ingen grunn til. Selv i likestillingsparadiset Norge er mye ugjort. Velger feministene de rette sakene å kjempe for?
Regjeringens forslag til reservasjonsmulighet for fastleger er årets hovedparole. Bent Høie har terget på seg langt flere enn de klassiske feministene. En ny abortdebatt er en gavepakke til en kvinnebevegelse på sotteseng. I 2009 hadde Kvinnefronten 266 medlemmer, Kvinnegruppa Ottar 559 og Norsk kvinnesaksforening 347. Siden glansdagene på 70-tallet har kvinneorganisasjonene mistet 90 prosent av medlemmene, og sliter tungt med rekrutteringen. Men abort engasjerer. I år er det forventet rekordstort oppmøte i 8. marstog i hele landet. Med en likestillingsminister fra Frp ser også Jens Stoltenberg grunn til omsider å gå i tog.
Det er alltid ulikt syn på hva som er viktig. Vi skylder likevel verdens kvinner som virkelig lider at vi heiser fanen internasjonal solidaritet. Alle våre problemer blir små sammenlignet med kvinner i Syria, Somalia og Afghanistan. Det forundrer meg også at vold mot kvinner ikke er den åpenbare hovedparolen. At nye studier viser at en av ti kvinner er voldtatt, burde samle et betydelig engasjement i alle politiske leire. Men 8. mars-feministene er kanskje ikke så interessert i å favne bredt?
I Ukeadressa i dag forteller seks kvinner hvorfor de er feminister. De representerer ulike politiske farger og et enda større mangfold i meninger. Flere sier at venstresidens monopol på kvinnedagen virker ekskluderende. De må gjerne gå i toget, men da må de mene det samme som komiteen har bestemt. Unge Høyre i Oslo har valgt å boikotte toget. De blir neppe savnet.
En annen som vil si meningene sine på 8. mars, er sexarbeideren Hege Grostad. Hun har både yrke og meninger de fleste av oss sliter med å forstå. Når skal ikke prostituerte få ytre seg, om ikke på kvinnedagen? Det får hun i dagens avis, selv om parolen hennes ikke er velkommen i 8. marstoget. En annen parole er «Støtt palestinske kvinner». Hvis jeg vil støtte israelske kvinner, blir det godt mottatt? Velger du å forsvare reservasjonsmuligheten, grøss og gru, er risikoen stor for å kjeppjages fra toget. Feminismen trenger mer, ikke mindre, mangfold.
Samfunnsdebatten er tidvis like klaustrofobisk som meningsmangfoldet i 8. marstoget. En kan få inntrykk av at likestilling betyr at alle skal velge helt likt, og helst slik de politisk korrekte vil. I dag er husmødrene, både de tradisjonelle og «ny-husmødrene» på Oslo vest, våre nye hakkekyllinger. De som velger å være hjemme med barn stemples ofte som bakstrevere. Vi liker å tro at de baker cupcakes og har egen blogg. Denne uka hevdet skribenten Eline Garmaker i Dagsavisen at det å være hjemme med barn var ”en fornærmelse og et ran”. Hvor kommer denne aggresjonen fra? Yrkesaktive kvinner måtte i sin tid kjempe mot grumsete holdninger. Da våre bestemødre tok seg jobb utenfor hjemmet, fordi de måtte eller fordi de ville, ble de møtt med at de valgte bort familien og lot barna gå for lut og kaldt vann. Yrkesaktive kvinner banet vei for vår generasjon, og det er vi takknemlige for. Burde vi ikke ha lært såpass at vi ikke tråkker på dem som velger annerledes enn oss selv?
Noe som angår alle kvinner er det sterke presset på en vellykket kropp og et vakkert ansikt. –Du dør jo før du oppnår dagens kroppsideal, sier Nora Warholm Esshali i Ukeadressa. Det såkalte skjønnhetstyranniet både engasjerer og provoserer. Men gjør det oss berettiget til å forakte kvinner som viser frem den «perfekte» kroppen sin? Den kjente bloggeren Fotballfrue, eller Caroline Berg Eriksen som hun egentlig heter, fikk usedvanlig mye juling da hun viste frem sin veltrente mage få dager etter fødselen. Sosiale medier kokte over i harme og ukvemsord. Forstå det den som kan. Det er uforståelig nok at så mange voksne frivillig velger å klikke seg inn på denne bloggen. Vi burde ikke la oss provosere av at andre kvinner er stolte av seg selv, om den magen er aldri så flat.
–Hele roten til mitt engasjement er at kvinner må få lov til å definere seg selv, sier forfatteren Marta Breen i Ukeadressa. Det er jeg hundre prosent enig i, med alt det innebærer. Hjemmeværende mødre er ikke en trussel mot likestilling, ei heller Fotballfrue eller Hege Grostad. Likestilling innebærer også respekt for at mennesker tar ulike valg, selv om vi har like muligheter. Hvis det er noe norske kvinner trenger, så er det trygghet og selvtillit. Tillit til at våre egne valg er riktige. Trygghet til å akseptere at andre velger helt annerledes. Det finnes dessverre ikke en parole for det.
Det er trangt i 8. marstoget. Det bekymrer likevel mer at vi kvinner er så lite romslige mot hverandre de resterende 364 dager i året.
Les mer om 8. mars og de ulike kvinnesakskvinnene i Ukeadressa s. 8–21.