På Løkken i Orkdal ligger ei tikkende miljøbombe. Etterlatenskapene etter gruveindustrien truer den viktige lakseelva Orkla. En av de som ar bygget sin egen arbeidsplass rundt elva er den tidligere Rosenborg og Liverpool spilleren Vegard Heggem.
Hans laksefiske tilbud er helt avhengigav at elva overlever og ikke ødelegges av de giftige stoffene som siver ut ielva fra nedlagte Løkken gruver.
Siden gruva ble lagt ned på nittitallet har staten sittetmed ansvaret og ei voksende regning på grunn av forurensningen som siver ut fraslagghaugene. De midlertidige tiltakene som skulle forhindre forurensningen i ånå Orkla, viste seg å være nettopp det, midlertidige. Men etter flere årsarbeid fra Naturvernforbundet og kommunene langs elva skal det nå ryddes opp.
Eksemplet fra Løkken er dessverre ikke enestående. Fleresteder i Norge sliter med forurensning fra tidligeretiders synder. Fra den tiden da det ikke ble stilt noen krav tilgruveindustrien, kort og godt fordi vi ikke visste bedre. I dag burde vi vitebedre. Men regjeringen ser ikke ut til å ville bruke kunnskapen og nå er detflere av våre fiskerike fjorder som kan bli ofret.
11 år etter at EU slutta å bruke sjøen som avfallsplass forgruveindustrien skal Norge igjen forsøple de fantastiske fjordene våre medgruveavfall. Som ett av fire land i verden tror vi fortsatt at ute av syne erdet samme som ute av sinn.
England var det siste EU landet som kasta avfallet i sjøen.I 2003 gikk Boulby Potash Mine over til å legge gruveslammet i gruvegangene istedet. EU krever nå bruk av såkalt best tilgjengelig teknologi nårgruveindustrien skal kvitte seg med avfallet sitt. Sjødeponi ble forsøkt tattinn på lista over slik teknologi, men ble avvist. Man visste for lite omkonsekvensene og man ikke kunne bøte på eventuelle skader som måtte oppstå.
Sammen med Norge er det Tyrkia, Papua New Guinea ogIndonesia som fortsatt hiver søpla på sjøen. De tre andre landene gjør detriktignok på mye dypere vann, opp mot 3000 meter, mens vi dumper på så gruntsom 30-85 meter. Nylig ga regjeringen klarsignal til å bruke Repparfjorden iFinnmark som avfallsplass for gruveselskapet Nussir. Senere i år skalFørdefjordens skjebne besegles. Felles for begge fjordene er at de er viktigefjorder for villaksstammen i Norge. Derfor ble de for en del år siden utpekttil å være nasjonale laksefjorder. Her skulle man ta ekstra hensyn tilvillaksen. Det rimer dårlig med å la det gå 2 mill tonn tungmetallholdig masse årligut i Repparfjorden fra gruva til Nussir og 6 millioner tonn gruveslam ut iFørdefjorden fra Nordic Minings gruve.
Regjeringen prøver å framstille det som om det er heltuproblematisk å hive søpla på sjøen. Havforskningsinstituttet har lenge advartsterkt mot konsekvensene. Norges gode rykte som leverandør av rein og tryggsjømat står på spill.
«Vi bør vente med nye store gruve-prosjekter tilkunnskapshullene er tettet og det er funnet miljøvennlige metoder for utvinningog bruk av avgangen», skriver Havforskningsinstituttet i sin siste årsrapport.
De peker på at deponiene på fjordbunnen består av enormemengder avfall, blandet med ulike kjemikalier og avfallet slammer nedfjordbunnen. Fine partikler av tungmetaller kan dessuten spres langt utover detsom defineres som deponiområdet, slik vi blant annet har sett i Bøkfjordenutenfor Kirkenes hvor Syd Varanger gruver har gjenopptatt sin virksomhet.
Mineralstrategiensom den forrige regjeringen la frem hadde som mål at vi skulle være blant debeste i den internasjonale miljøklassen. Da kan vi ikke bli de siste som slutterå hive søpla på sjøen. I ei tid hvor klimaforskerne spår større usikkerhet formatproduksjonen må vi sørge for å ta vare på de fornybare fiskeressursene ogvåre matfjorder!