Etter alle bestrebelser på å fremstå som en moralsk stormakt, er norsk politikk tilbake på nullpunktet i det Dalai Lama igjen lander her i landet 7. mai – dagen før frigjøringsdagen.
Det er ikke lett for norske myndighetspersoner å møte Tibets åndelige leder med et varmt hjerte når forholdet til Kina er så iskaldt. Derfor rykker de unna, stenger dører, sier nei eller fastholder en lite kledelig taushet. Idealisme og solidaritet, samvittighet og moral taper i kampen mot handel, økonomi og gode relasjoner. I møte med verdens tøffeste kommunistiske kapitalisme, taper også norske politikere sitt antatt brennende hjerte for menneskerettighetene.
Det er ikke pent å se, men slik er ofte realpolitikken, der norske interesser prioriteres foran personlig engasjement. Derfor har stortingspresident Olemic Thommessen (H) sagt nei til å møte Dalai Lama i anledning 25-års jubileet for hans fredspris. Leder for den såkalte Tibetkomiteen på Stortinget for inntil et par år siden, Olemic Thommessen, sier altså nei. Han er ikke alene, og den samme tendensen gjør seg gjeldende i mange land som frykter kinesiske represalier.
Flere av Stortingets fremste forkjempere for tibetanernes sak trekker seg nå unna. Og tibetanernes fremste støttespillere i regjeringen fremstår som om de er låst fast. Hva sier utenriksminister Børge Brende og statsminister Erna Solberg? Ingen ting. Særlig viktig er kanskje Brende, som har satt seg som mål å bedre relasjonene til Kina. Et møte med Dalai Lama - om det blir aldri så uformelt - vil gjøre isfronten om mulig enda kaldere. Så ille er det.
En av grunnleggerne for hele konflikten med Kina sitter også i regjeringen. Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner (H) var blant forslagsstillerne da Nobels fredspris gikk til den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo i 2010. Han har også i en årrekke kjempet tibetanernes sak i likhet med Brende og Solberg.
For Tibets åndelige leder er symbolverdien av å møte stortingspresidenten stor. Presidenten er nummer to etter kongen, Norge deler ut fredsprisen og Stortinget utnevner medlemmene av Nobelkomiteen. Det er gammel tradisjon at fredsprisvinnere møtet stortingspresidenten. Den kan selvsagt diskuteres i lys av Nobelkomiteens uavhengighet.
Dalai Lama har møtt både tidligere stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl (Ap) og Jørgen Kosmo (Ap). Det var helt uproblematisk. Kong Olav, Gro Harlem Brundtland og Kjell Mange Bondevik møtte alle Dalai Lama med hjertelig omsorg og glede.
Men det er ikke der vi er nå. Fredsprisvinneren lander dagen før frigjøringsdagen, altså 8. mai, som i seg selv har en symbolverdi for en åndelig leder i eksil. Dagen etter åpner Høyres landsmøte, og der kan kanskje alle statsrådene gjemme seg bak partifeiringen av igjen å styre landet.
Er det en sak sentrale Høyre-folk har kjempet for, er det frigjøring og menneskeretter i Tibet. Nå er partiet lammet, omtrent som Arbeiderpartiet, mens Venstre, SV og KrF stiller opp.
Hovedbudskapet i den utenrikspolitiske redegjørelsen Børge Brende holdt før påske, var at handel er veien til samhold, samarbeid og fred i verden. Det er et godt mål å styre mot fordi det har løftet millioner ut av fattigdom, ikke minst i Kina. Men det bærer galt av sted når målet fører til at vi svikter de som rammes, som Tibet.
Uten en moralsk og politisk standard som kan stå seg i møte med kinesiske muskler, blir rike Norge en fattig nasjon.