Det skjedde i de dager Norge sto stille, påskeopprøret i Arbeiderpartiet, som ville ha vært helt utenkelig i våre dager, men som har satt sine spor på venstresiden.
Alle – i hvert fall alle statsråder og politikere – var mer opptatt av appelsiner og sjokolade, nikkers og klister under de tunge treskiene, enn utenrikspolitikk og atomvåpen. Unntaket var noen studenter, der Berge Furre etter hvert ble den mest markante, som fikk blod på tann etter en telefonrunde blant Ap-representanter på Stortinget. Plutselig var venstreopposisjonen i Arbeiderpartiet i ferd med å kuppe utenrikspolitikken.
Påskeopprøret er en politisk røverhistorie som fant sted i 1958, mens alle Ap-toppene ante fred og ingen fare, i en tid hvor den kalde krigen ble stadig kaldere. Utenrikspolitikken var ikke som påskesola selv om Arbeiderpartiets fremste representanter tok seg fri. Det fikk de angre på. For det ble mildt sagt bråk, baluba og bruduljer. Opprøret blir i dag ansett som en viktig brikke til dannelsen av Sosialistisk Folkeparti i 1961, som etter mye om og men ble til dagens SV.
Trolig var det slik at de ikke trodde de skulle få til det de fikk til; snu Ap-flertallet mot Amerika og atomvåpen. Sosialistisk Studentlag, som da tilhørt AUF, fikk i påskedagene for snart 60 år siden snudd flertallsmakten i Ap. Og partiet hadde på den tiden full kontroll her i landet. Derfor skapte det oppsikt at venstresiden opponerte så kraftig og lyktes med det. Atomvåpen til daværende Vest-Tyskland var en sentral del av begrunnelsen for opprøret.
Senere proklamerte «landsfader», Einar Gerhardsen, at allierte styrker ikke skulle stå på norsk jord i fredstid. Atomvåpen ble også forbudt, rett nok innenfor det såkalte dobbeltvedtaket, altså Norge forutsetter at atomvåpen ikke er i krigsskipene, men vil ikke kontrollere om det er slik når de ligger i norske havner. For et lite Nato-land har det gjennom mange år vist seg å fungere, selv om det er politikk med hodet i sanden.
Erklæringen om allierte styrker står seg på sett og vis fortsatt, forunderlig nok, selv om øvingsperiodene blir stadig lengre og mer omfattende. Gerhardsen-doktrinen vil nok skape noe mer turbulens på Værnes og kanskje etter hvert på Ørland, i takt med at de nye kampflyene skal lande.
Påskeopprøret var studenter, idealister og unge venstreradikale i arbeiderbevegelsen. Det var nok mer ideologi enn fagforening, mer teori enn praktisk arbeid. Opprøret fikk heller ingen praktisk betydning for norsk utenrikspolitikk eller Norges forhold til Nato. Den enkle grunnen er Aps partisekretær Haakon Lie. Han knuste det hele, da han etter hvert skjønte alvoret. Partipisken er aldri blitt brukt med hardere hånd etter krigen. Vi må nok til Carl I. Hagen og «Dolkesjø» for å finne maken. Det var Haakon Lie-metoden.
Men venstreopposisjonen i Ap ble nok behandlet verre. Først i fryseboksen, så rett ut i kulden for mange av dem. Derfor har Arbeiderpartiet i årevis blitt omtalt som ingen søndagsskole. Kommunisten fikk det enda verre enn venstreopposisjonen i Ap etter påskeopprøret.
Kråkerøy-talen til Einar Gerhardsen dannet grunnlaget for en overvåkning og en heksejakt uten like. Mange av de sentrale kommunistene og sosialistene ble overvåkning både av LO og politiet, hjemme og på jobb, og politiet og fagbevegelsen utvekslet informasjon. Det kan Arbeiderbevegelsens arkiv bekrefte, og det har Lund-kommisjon dokumentert. Mange sosialiser fikk ingen beklagelse. Men Kongen var stor nok til å gi kommunistene i nord oppreisning. Det tok sin tid, men det står fortsatt respekt av kong Haralds tale i Kiberg i 1992. Det var en nasjonal markering som går rett inn i historien.
Påskeopprøret bærer egentlig navnet til et irsk opprør mot britene for vel hundre år siden. Det var i Dublin på påskemandag 24. april 1916. Mange mistet livet og mange ble såret. Her i landet var det tross alt bare et politisk jordskjelv, som på mange vis endret den norske venstresiden, og skapte kimen til en opposisjon som med Finn Gustavsen i Stortinget felte en Arbeiderparti-regjering på Kings Bay – gruvekatastrofen på Svalbard. Det totalt utenkelige ble virkelighet.
Det norske opprøret på venstresiden i Arbeiderpartiet skapte en ny politisk virkelighet. Selv om kommunistene valgte å så løpet ut, ble det en ny venstreside. Mye inspirasjon ble hentet fra kretsen rundt Orientering, som ble til Ny Tid, og som Klassekampen nå gir ut med en viss suksess.
Uten påskeopprøret hadde nok aldri en tørrpinn som Berge Furre blitt partileder i daværende SF. Det ble ingen suksess. SV-dronningen før Kristin Halvorsen, selveste Hanna Kvanmo, likte opprøret og omtalte Orienteringskretsen som en råk i isen.
Du måtte ha luft i en iskald tid, var hennes konklusjon. Alle likte Hanna.