Erna Solberg har aldri hatt større autoritet, og det uten å være autoritær.
Sjelden har en statsministers oppsummering før sommerferien vært mindre konfliktpreget. Det til tross for store politiske og økonomiske problemer i fireårsperioden som ligger bak. Den blå regjeringen til Solberg har overlevd mer på tross av enn på grunn av egen fortreffelighet. Enkelt og greit fordi ingen andre ville overta. Derfor ble det heller ikke mistillit mot håndteringen av beredskapen, som Riksrevisjonen rettet en så knusende kritikk mot at krise burde vært svaret.
Tirsdag morgen arrangerte Erna Solberg pressefrokost i landets fremste representasjonsbolig rett bak Slottet. Der holdt Erna sin beste valgtale. Ikke fordi hun leverte en lang skryteliste av saker regjeringen hadde fått på plass, men fordi hun la skrytelisten ned ved siden av talerstolen og snakket fritt. Skrytet kan alle lese på nettet, dersom de orker.
Fire år som statsminister har gjort noe med Erna Solberg. Hun utstråler en naturlig autoritet ingen annen norsk politiker har for tiden. På sett og vis er hun også litt som forbundskansler Angela Merkel.
Det var ikke så mange utenfor Høyre og deler av Fremskrittspartiet som trodde Solberg-regjeringen ville henge sammen perioden ut. Men det har den gjort. Og den har fått forbløffende mange, store saker på plass. Motstanden har vært mild, og i mange viktige saker har Arbeiderpartiet stilt opp, mens støttepartiet KrF har vinglet litt frem og tilbake.
Erna Solberg fremstår nå som en så trygg og naturlig statsleder at dagens opposisjon har en større jobb å gjøre enn da Jens Stolenberg måtte kaste kortene etter valgtapet i 2013. Stoltenberg hadde en sterk posisjon. Det hadde ikke Solberg da. Stoltenberg ble Nato-sjef, og Erna er blitt noe som kan minne om Gro - men med en helt annen og mer folkelig stil.
Alle reformene Solberg-regjeringen har satt på kjøl, lar seg ikke reversere. Heller ikke kommunereformen er reversibel. Særlig fordi det er så mye som bindes opp i nye ordninger når grensene flyttes. Tenker vi gjennom de fire årene som er gått, har politikken gitt bedre veier, mer tog, bedre helse, omsorg og skole. Arbeidsledigheten har gått ned den siste tiden, men sysselsettingen er ikke bedret. Veksten er bedre enn ventet, og utsiktene fremover tilsvarende.
Kritikken mot skatteletter til de som har mest fra før, har rett og slett druknet i rentekuttene, som har betydd langt mer for folk flest. Sentralbanken har tatt luven av Ap-kritikken, som nøkternt sett var berettiget. For skattekuttene den blå regjeringen har levert, altså rundt 22 - 23 milliarder kroner, er som peanøtter for folk flest, og som et hyggelig klapp på skulderen for de rikeste.
Fra å være som en pengemaskin som snakket om skatt og skole, er Erna Solberg blitt en statsleder med internasjonal tyngde ut over det vårt lille land tilsier. Det fremste eksempelet er håndteringen av det kinesiske problemet etter fredsprisen i 2010 til Liu Xiaobo. Ingen snakker høyt om det, men det er diplomati i særklasse og godt politisk arbeid.
På hjemmebane har Solberg bidratt til at Frp har holdt ut i sine fire første år i regjering. Forunderlig nok nevnte hun ikke Frp med ett eneste ord under sin oppsummering tirsdag. Men Solberg har maktet å holde liv i ideen om bredt borgerlig samarbeid, og vist det i praksis gjennom avtaler med sentrum som er blitt forsterket.
Samarbeidet har skrantet så det holder, med regjeringspartiet Frp som den kanskje vanskeligste aktøren. Når et regjeringsparti stemmer mot sin egen regjering, slik Frp har gjort, er parlamentarismen på ville vier. Og det i et parti som bruker partipisken verre enn Ap, og nå sist ville sparke en vararepresentant fordi hun stemte mot en kommunesammenslåing på Sørlandet.
Mye kan tyde på at Solberg har vært som en morsfigur og en støttekontakt for sentrumspartiene. Omsorgen er nå særlig rettet mot Venstre, som over lang tid har vært under sperregrensen, noe som gjør borgerig flertall tilnærmet uoppnåelig. Høyre har hjulpet Venstre før, og tapt på det. Statsministeren har ingen ny koalisjon hun kan presentere for velgerne til høsten. Støttepartiene i sentrum holder ikke ut med mer Frp-politikk. KrF, og kanskje også Venstre, ser stadig mer mot Ap.
Erna Solbergs fordel er at heller ikke de rød-grønne henger sammen. SV er i krise, Ap sliter og Senterpartiet går som en rakett til historiske høyder. Regjeringen har fått det til, men trolig må vi se langt etter en svakere opposisjon. Og akkurat der kommer Senterpartiet inn - med ulven, kommunene og sykehusene, litt forsvar og mye nærhet, og å ta hele landet i bruk i hver bisetning.
Akkurat nå er det ikke to klare regjeringsalternativer inn mot høstens valg. Det fremstår heller ikke klare statsledere - med ett unntak: Erna Solberg.