Det grønne skiftet starter i hodet

Forrige uke holdt NTNU sin første bærekraftskonferanse. Den viser at det ikke er viljen som gjør bærekraft vanskelig, men evnen til nytenking.

Gunnerusprisvinner Carl Folke var én av få virkelige optimister ved NTNUs konferanse om bærekraft.Foto: Thor Nielsen

Saken oppdateres.

Mellom 18. og 20. oktober samlet NTNU en rekke framstående forskere og beslutningstakere til en konferanse om bærekraft. Der lærte jeg at alle må gjennom et grønt skifte. Det starter ikke i skolen, men i hodet. Veien dit er lang.

«Du vet det er alvor når vi begynner å snakke tysk.» Hans Bruyninckx fra EUs miljødirektorat holder foredrag. Han har brukt det tyske ordet «Gestalt».

LES KOMMENTAREN: Frister det med blågrå hud og nyreskader?

Hvorfor finner Bruyninckx fram de tyske glosene? Det er fordi han har en dyster beskjed. De siste tiårene har EU lykkes med å bekjempe forurensing og utslipp. Nå er det stopp. På lerretet bak EU-byråkraten er rektanglene som illustrerer hvor langt vi har kommet i å nå bærekraftsmålene knallrøde. Ingen vet hvordan biologer, byplanleggere og businessfolk skal samarbeide for å nå målene politikerne har satt. Den overordnete strategien uteblir. «Retningsløs faktainnsamling», kaller Bruyninckx det, «vi trenger et paradigmeskifte». Vi må rett og slett tenke helt nytt.

Kvelden etter gir navnet til Bruyninckx meg en støkk. Jeg sitter i Cosmos-salen på Clarion Hotel og snakker med en professor. «Han EU-byråkraten, jeg aner ikke hvordan man uttaler navnet hans», sier jeg, og får beskjed om at han sitter like bak meg. Magesekken fyker ned i anklene i samme fart som en Tesla på høygir. Da det viser seg at det er en annen EU-byråkrat, Andrea Tilche, vi deler bord med, faller anatomien til ro igjen.

«Det er jo litt sånn utopisk her, da», får jeg høre etter at nok en innleder har sagt at vi trenger en grunnleggende endring i måten vi tenker på. Den blandingen av håpefullhet og uvisshet preger hele konferansen. Det er både nedslående og oppløftende.

Nedslående, fordi selv ikke en diger forsamling av kloke hoder fra forskning, næringsliv og politikk vet hvordan veien til et bærekraftig samfunn ser ut. Oppløftende, fordi viljen til samarbeid på tvers av faglige grenser er påtakelig. Jeg ser fysikere følge nøye med på hvordan selskaper kan gjøre bærekraft til en del av forretningsmodellen, humanister notere flittig når biologen Camille Parmesan forteller om et samarbeid mellom biologer og tallknuserne i FNs klimapanel. For en gangs skyld er tverrfaglighet mer enn en forslitt floskel.

En biolog forteller at studentene hennes ikke vet hva et bjørketre er. «Planteblindhet», kaller hun det. Det høres ut som et begrep hentet rett fra den mest tåkete delen av new age-landskapet, men er noe helt annet. «Det vi egentlig ikke forstår er systemer», utdyper en dansk økolog.Vi ser bare byggeklossene i naturen, uten å forstå hvordan de henger sammen. Det gjør at vi lar viktige økosystemer gå for lut og kaldt vann.

Plantene er bare toppen av isfjellet.

LES KOMMENTAREN: Ubehagelig forskning må tas på alvor

Tenk på sist gang du satte deg på flyet for å ta en tiltrengt ferietur til en greske øy. På veien dit kommer du til å slippe ut omtrent ett tonn CO2. Ett tonn fra eller til betyr ingenting for klimaet. Skal du da føle et moralsk ansvar for at ferieturen går til Syden, ikke til den norske fjellheimen?

Det er ikke selvsagt, mener Karsten Klint Jensen fra Umeå Universitet. Spørsmålet er om vi kan stilles til ansvar hvis vi gjør noe som ikke har noen merkbare konsekvenser. Vi må tenke annerledes om moralsk ansvar, formaner Klint Jensen. Idet han foreslår en løsning på problemet, innrømmer han at den ikke er god nok. Selv ikke en professor i etikk vet om vi gjør noe galt når vi lener oss tilbake i flysetet med en miniatyrflaske billig rødvin. Hvis vi trenger nytenking, virker den langt unna.

Midt i all uvissheten finnes det noen lysglimt. Det er torsdag kveld, og professor Carl Folke mottar Gunnerus-prisen for bærekraftsforskning. På en diger skjerm sier han at han er optimist, han tror vi i framtiden vil klare å leve gode liv uten å utarme kloden. Ved podiet er han tydelig rørt, viser til at en slik pris var utenkelig da han begynte å forske på bærekraft. Utopisk, javisst. Men noen ganger kan man høre utopien banke forsiktig på døra.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Gikk du glipp av disse?