Selv ikke det best varslede snøværet i trøndersk historie hjalp. Det ble kaos likevel.
Trafikanter banner og rister på hodet. Politiet fortviler, mens redningsselskapene og biloppretterne gliser hele veien til banken. Vi journalister har det heller ikke så verst. Det er mye å skrive om når vinteren kommer like sjokkerende glatt hvert eneste år omtrent på denne tiden.
Kombinasjonen vær, trafikk og menneskesinn er en fascinerende og uforståelig miks. Vi vet at det går mot vinter. Vi vet at det blir glatt og vanskelige kjøreforhold. Med noen timers margin vet vi til og med når det skal begynne å snø, hvor lenge og sånn cirka hvor mye. Snøværet som startet i lavlandet i Trøndelag torsdag, må være den best varslede vinterankomsten noen gang.
Men hjalp det? Ikke det dugg. Utforkjøringer, skademeldinger, blokkerte veier, forsinkelser, frustrasjon, banning, gråt og tenners gnissel ble det likevel. Årsaken er ikke bare utenlandske vogntog med dårlige dekk, der sjåføren ikke er så nøye med verken utrustning eller å følge med på værmeldingen som oss innfødte. De har sin del av ansvaret. Men vi som bor her, har gjort det lenge og bør vite bedre, vi kødder det til for oss selv og for andre, vi også.
Det er som et teaterstykke med samme manuskript og regi hver eneste vinter. Skuespillerne og kulissene er nye, selv om det noen ganger er fristende å tro at enkelte av aktørene har stått på rollelisten også tidligere.
Hvorfor blir det slik? Noen somler med å skifte dekk, andre er ute av trening med glatt vei og hålkeføre. Atter andre er bare mentalt og praktisk uforberedt. Hvert år er noen overrasket over at snøen og isen sannelig er glatt i år også. Enn det. Stor overraskelse. Den var jo glatt i fjor og vinteren før det. Kanskje den er mer som sandpapir i år?
Det heter seg at hovmod står for fall. Derfor skal jeg ikke raljere mer nå. Ingen flere skal få det glatte lag (!) i denne runden. Jeg skal heller peke på at det er noen som vegeterer på slike kaosdager med mye vær.
Redningsbilene trekker biler opp av grøfta i ett sett. Noen ganger må de hjelpe samme bil flere ganger, som den polskregistrerte trailer som skapte til sammen fem timer med frustrasjon og besvergelser fra hundrevis av andre trafikanter, først i Melhus, senere i Trondheim.
Biloppretterne reparerer og fakturerer det de makter, mens vi journalister gasser oss i godt stoff. Det er ingen fare for fremtiden for de redigerte massemedier så lenge det kommer slike dager.
Den enes utforkjøring, den andres lønn.