Det hoper seg opp på historiens skraphaug, nå skal også bibliotekene kastes der. Konservative kretser vil ha slutt på den markedsfiendtlige gratislesingen.
For en drøy uke siden skrev Kristian Meisingset at bibliotekene står for fall. De er «håpløst akterutseilte» i den digitale tidsalder, det finnes ingen løsning på problemet som e-boken representerer. Ikke kan bibliotekene låne ut de digitale bøkene gratis, da forsvinner markedet. Og ikke kan de låne dem ut mot betaling, da forsvinner også markedet. «Digitaliseringen etterlater bibliotekene på historiens skraphaug», påsto han.
Selv om Kristian Meisingset er kulturredaktør i Minerva, vet han lite om moderne bibliotek. Han er åpenbart heller ikke noen kapasitet innen moderne avfallshåndtering. I dag forsøker vi å gjenvinne skrapet.
Det er heller ikke folkeopplysningens framtid som bekymrer Meisingset. «Så lenge bibliotekene er der, er det vanskeligere for andre, private aktører å etablere seg på markedet», skrev han. Det kler et konservativt tidsskrift å bruke verdens eldste argument mot offentlige bibliotek. Hvorfor skal noen kjøpe pergamentruller hvis de kan rusle ned til Alexandria og lese dem kostnadsfritt?
Beklager sarkasmen, men jeg tar dette personlig. Jeg var en bibliotekunge og tåler dårlig angrep på mitt andre barndomshjem. I det egentlige hjemmet var det for lite plass og nesten ingen bøker, ute var det som oftest stavangervær. Derfor søkte jeg nesten hver ettermiddag inn til reolene i byens store, kommunale bibliotek. De fleste ordene jeg kjenner, traff jeg der.
Selv om jeg trodde at min ungdom var gitt meg til odel og eie, er det selvfølgelig en stund siden jeg snek meg til mykleriske opplevelser i den innerste lesekroken på Biblå. Nå sliter jeg min tredje Kindle. Jeg er storkunde på det digitale markedet.
Mitt svik har likevel ikke utløst bibliotekets død. For 14 dager siden trykket Aftenposten en reportasje som, for ikke å ta for hardt i, totalt avliver Meisingsets påstander. «I by etter by er erfaringene de samme», skrev avisen, «når bøkene får nytt bibliotek rundt seg, eksploderer både besøk og utlån». Bydelsbiblioteket på Lambertseter doblet besøket det første året etter innflytting i nye lokaler. «Samme utvikling finnes over hele landet», skrev avisen.
Noen kommuner sparer seg til åndelig armod ved å stenge bibliotekene og bytte ut bibliotekarene med frivillige entusiaster. Det er som å gi Ungdommens Røde Kors ansvaret for primærhelsetjenesten. De kloke kommunene forstår hvordan ikke bare bøkene, men rommene mellom bøkene og kompetansen til dem som arbeider der, kan brukes til å skape samfunn. Biblioteket i Trondheim arrangerer 450 møter, opplesninger, konserter og debatter i året. I fjor kom det 1,1 millioner besøkende. Det er ikke Lerkendal eller Nidarosdomen som er byens viktigste offentlige arena.
Ennå kryr det av bibliotekunger mellom bokhyllene, de ligger på golvet og erobrer verden, linje for linje. Men de har fått følge av en ny gruppe: somaliere som venter på tur ved pc-ene, afghanere som staver seg gjennom sine første norske bøker, tsjetsjenere i aviskroken og sinte syrere på debattmøtene. Bibliotekene er viktige flerkulturelle møteplasser. Det er med ord vi skal bekjempe både Fjordman og Ubaydullah Hussain, islamisten som vil ta jaktprøven på løpende jøder.
For et par uker siden besøkte jeg Frier Barnet Peoples Library lengst nord i London. De lokale myndighetene hadde stengt den 80 år gamle institusjonen for å spare penger. Men en natt brøt åtte aktivister seg inn og okkuperte lokalene. Straks de åpnet dørene, strømmet lokalbefolkningen til med bokkasser. Etter noen dager sto det 5000 bind i de hyllene kommunen hadde tømt. Det er ingen mangel på e-bøker i London, men folk i Frier Barnet forstår at selv om nettet er globalt, er livet lokalt. Biblioteket er samfunn, mens e-boken er en vare (eller snarere en tjeneste. Du kjøper ikke en bok fra Amazon, du betaler for retten til å lese den).
Meisingset fikk kompetent støtte fra Minervas redaksjonssjef, Eirik Vatnøy. Han innrømmer at bibliotekene nok kan være lokale institusjoner av en viss betydning, men de bør likevel oppgi kampen om e-bøkene, og i framtiden «heller tenke mindre enn større», som han skrev. Så var da konservatismen endelig gjenkjennelig: Om de offentlige goder skal vi alltid tenke mindre.
«La det digitale markedet være i fred og aksepter at det kommer til å redusere både utlånsstatistikken og besøkene til de lokale bibliotekene», skrev Vatnøy. Han ba bibliotekarene bli ved sin lest, et uttrykk Johan Borgen en gang karakteriserte som det gjerrigste prinsipp i verden. Selvfølgelig er det komplisert å finne ut hvordan gratisprinsippet skal tilpasses en teknologi hvor både musikk, film og tekst kan leveres hvor som helst og når som helst fra dem som eier rettighetene. Men kapitulasjon er en elendig strategi.
Det er ingen grunn til å gi markedet den fred Minerva-folkene ber om. Okkupantene i London kaller seg geriljabibliotekarer. De fører oppholdende strid i ruinene av en politikk hvor nettopp markedet bestemmer. Kampen pågår også i Norge. Bergen offentlige bibliotek kommer til å ha søndagsåpent i vinter. For to uker siden startet alle bibliotekene på Agder kampanjen «Døgnåpent bibliotek». Ett av dem er Vennesla bibliotek, kanskje det vakreste bygg som er oppført i Norge det siste tiåret. Det er bygget av kloke mennesker som vet at det lureste de kan gjøre, selv i e-bokens tidsalder, er å tenke større.
sven.egil.omdal@aftenbladet.no
Følg på twitter.com/svelle