Så er enda et forsøk på å gjøre Trondheim til en bedre kulturby satt på vent fordi politikerne ikke klarer å bestemme seg.
Bruken av Rosendal teater, planer om etablering av kunsthall og litteraturhus og forsøk med storkonserter på Festningen. Lista begynner å bli lang over initiativ og planer for å bedre Trondheim som kulturby som ender i en slags limbo kombinert med timeout.
Årsakene er forskjellige, men resultatene er nedslående og neppe særlig motiverende for krefter som prøver å få til noe i en by som på kulturfeltet er i ferd med å leve beklemmende langt opp til myten om trege trøndere.
Tirsdag sa Arbeiderpartiets Geir Waage til Adresseavisen at det per i dag ikke er mulig å si ja til Festningen som konsertarena. «Samtidig vil vi ikke avvise det», la han til, og bidro dermed til å plassere enda et forsøk på å løfte trøndersk kulturliv på venterommet. Der begynner det å bli beklemmende trangt.
Denne gang er det kommunelege Guttorm Eilertsens bekymring for døende og demente ved Bakklandet menighets omsorgssenter som har fått politikerne til å be om grundigere utredning. Dermed er det fare for at 78-årige Leonard Cohen kan havne på omsorgssenter selv, før han får mulighet til å prøve ut en konsertarena som kan bli noe av det for Trondheim som Koengen er for Bergen.
Hvis konserter på Festningen viser seg å innebære en sterk belastning for døende og demente, bør de arrangeres andre steder. Angsten for urinering i busker og på husvegger i området som ble uttrykt på folkemøtet på Rosenborg nylig, bør veie noe mindre.
Derfor er det grunn til å minne om at Festningen som konsertarena er foreslått som prøveprosjekt. Noen få konserter i året i en prøveperiode. For å høste erfaringer. Hvis det viser seg at de negative sidene er sterke eller alvorlige, bør det være fort gjort å avslutte prosjektet.
Trondheim er ikke den første byen som har vurdert å ta i bruk sentralt friområde til kulturell massemønstring. Det foregår jevnlig i de fleste byer vi liker å sammenligne oss med. Det er selvsagt legitimt å kjempe imot konserter ved Festningen, men både det som har kommet fram av fakta og følelser blir lettere å forholde seg til etter et forsøk.
Hvis støy fra området innebærer helsefare for døende i nærheten, må vel kanonene som jevnlig drønner fra Festningen, oppleves som vel så skremmende. Eller terrengløp og andre aktiviteter med lydanlegg av mer primitiv art, som for noen skaper liv i byen, men for andre blir støy. Salutteringen for Mette-Marits 36-årsdag for noen år siden var skremmende nok for oss som ikke var forberedt. Hvis man ikke vil ha kanoner til Festningen, bør man kanskje starte med de som alt er der.