Om Europa ikke er dødende, er det i alle fall aldrende. Færre unge og flere gamle vil svekke vår verdensdel.
Kanskje ser vi at det verste av den økonomiske krisen er over. Men rekordhøy arbeidsledighet har rammet Europa som en knyttneve. Og mange land må håndtere skyhøy gjeld i årene fremover. Da passer det dårlig at befolkningen skrumper inn og blir stadig eldre. Snikende demografiske endringer gjør det vanskeligere for Europa å gjenvinne konkurransekraft.
-EU må utvikles til å bli en føderasjon, hvis ikke vil Europa smuldre opp, skriver elleve fremtredende forfattere i en kronikk som er publisert i en rekke storaviser denne uken. De tegner et dystert bilde av vår verdensdel. Arbeidsledighet, økonomisk krise, fattigdom og ekstremisme er en direkte trussel mot ideen Europa, skriver de litterære tungvekterne. Ideen om Europa er døende, mener de.
Deres analyse er interessant og tankevekkende. Men den er også politisk, og dermed høyst diskutabel. De peker for eksempel på at økende populisme og hatideologi er en av de store truslene, fordi det gjør oss mer egoistiske og fører til at samholdet går i oppløsning. Men vi kan snu alt på hodet. Arbeidsledigheten i Europa har nådd 20 millioner, krisen har ført til lavere levestandard, folk blir kastet ut fra hus og hjem, og pessimismen er stor. Likevel gjør både folk og politikere mange ganske fornuftige og moderate valg. Ytterliggående partier går frem i noen land, men går tilbake i andre. Og krisen har satt fart i integrasjonen i Europa, ikke bremset den opp.
Men ingen politiske reformer har så langt bidratt til å gjøre noe med befolkningsutviklingen. Alle fremskrivninger av folketallet viser at det vil synke dramatisk og det blir færre unge i forhold til gamle. I tillegg foregår en folkevandring fra periferi til sentrum. Noen regioner vinner, andre taper. Det betyr at vi vil se større ulikheter mellom ulike europeiske regioner, mellom øst og vest, og mellom nord og sør.
Mange steder er endringene godt synlig. For eksempel i det østlige Tyskland. Ikke bare opplever landet generelt at befolkningen synker fordi det fødes for få barn. Folk flytter også, vestover og til større byer. Berlin Institute for Population and Development anbefaler politikerne å ta konsekvensen av dette, blant annet ved å innse at forskjellene i levekår, regioner i mellom, vil øke. Noen byer er allerede i gang med å rive forlatte boliger, og flere vil trolig følge.
Spania opplever at mange forlater landet på grunn av krisen. De som reiser er dyktige og høyt utdannede. Denne tappingen av ressurser kommer på toppen av lave fødselstall. Andre kriseland, som Portugal og Italia, ligger også dårlig an på fødselsstatistikken.
I dag er arbeidsledigheten det mest fremtredende problemet. I fremtiden kan det bli mangel på arbeidskraft. Derfor kan de lave fødselstallene komme til å tvinge gjennom dramatiske strukturelle reformer for å unngå at velferden svekkes, slik Berlin Institute er inne på. I mellomtiden har mange land en viss reserve i form av lav kvinnelig yrkesdeltagelse.
En ung og voksende befolkning bidrar til å løfte konkurranseevnen og styrke økonomien. Indonesia er et godt eksempel på det. På ti år er BNP nesten tidoblet, og i løpet av de siste tyve årene kan landet være verdens sjuende største økonomi. Japan er et eksempel på det motsatte. 25 prosent av befolkningen er over 65 år, og statsgjelden er dobbelt så høy som landets årlige verdiskapning. Da er det ingen tvil om at landet går tøffe tider i møte.
Europa (unntatt Russland) kan være 50 millioner færre om 40 år. Det er selvsagt fullt mulig å bli mer produktive også med en eldre befolkning. Men vedvarende lave fødselstall er en trussel mot konkurransekraften, og dermed velferden, som hverken tettere integrasjon eller sterkere politisk union kan parere.