Lagring av CO2 under Longyearbyen er like mye et halmstrå for klodens klima som det er en hjelpende hånd til famlende politikere.
En gruppe entusiastiske forskere har dokumentert at berggrunnen under Longyearbyen egner seg til å lagre klimagassen CO2. Forskerne er knyttet til Universitetssenteret i Svalbard (Unis). Nå ber de myndighetene om tillatelse til at Longyearbyen kan bli et laboratorium for permanent lagring av denne klimagassen.
Her i landet har det meste av oppmerksomheten om CO2-rensing handlet om det ene av tre ledd i denne verdikjeden. Men ett ledd er verdiløst uten at også de to andre er på plass. Testanlegget på Mongstad skal finne effektive måter for å skille ut CO2 (trinn 1). Deretter må gassen transporteres (trinn 2), og lagres (trinn 3).
Planen for Longyearbyen handler altså om siste ledd i denne kjeden som skal bidra til å redde kloden fra overoppheting. Forskerne ber om tillatelse. Men de serverer også myndighetene, ikke minst statsminister Jens Stoltenberg, en mulighet på sølvfat. Og om ikke mannen bak månelandings-løftet skulle være statsminister lenger når dette prosjektet skal avgjøres, vil det komme andre politikere til nytte. CO2-lagring under Longyearbyen er fra forskerne ment å være et laboratorium for å kunne se hvordan den fangede gassen oppfører seg når den blir pumpet 1000 meter ned i bakken. For Svalbard er det også en mulighet til å kunne bli et utslippsfritt samfunn. For nåværende eller fremtidig regjering kan planen like gjerne betraktes som en gave, en lottogevinst, der de med små kostnader kan vise at klimakampen likevel ikke er glemt.
Unis CO2 Lab i Longyearbyen har altså et prosjekt der geologien er god. Muligheten for overvåkning er perfekt. Her er det fagfolk med riktig kompetanse til å gjøre jobben. Den eneste utfordringen er egentlig tilgang på CO2. I utgangspunktet bør råstoffet være lett tilgjengelig. Det fremtidige CO2-deponiet ligger nemlig rett under det som er Norges eneste kullkraftverk, i sentrum av Longyearbyen. Kullet er kortreist fra Gruve 7, 15 kilometer fra byen.
Skal CO2 fanges før det forsvinner ut i atmosfæren via pipa på kraftverket, må det bygges et anlegg for å skille det fra andre avgasser. Teknologien finnes. Men det må også eksistere vilje til å bruke noen kroner for å gjøre det. Det finnes beregninger som antyder at CO2-rensing i Longyearbyen vil koste rundt én milliard kroner i investeringskostnader. Det er småpenger sammenlignet med kostnadene ved det omstridte testsenteret på Mongstad.
Politikere fra venstre til høyre, i sør og i nord, vil være entusiastiske støttespillere for planen om rensing og lagring i Longyearbyen. I det minste på det verbale plan. Når det kommer til handling, kan de lett komme til bli forstyrret i gjerningsøyeblikket. En ting er kostnadene. Noe annet er om det i det hele tatt er riktig av rene, snille Norge å fortsatt ha et kullkraftverk på 78 grader nord. Kan det ikke heller bygges et lite gasskraftverk i Longyearbyen og gassen fraktes på skip fra Barentshavet eller Nordsjøen? Det er mange faktorer som kan få årene til å gå før det første tonnet med CO2 kan pumpes ned i berggrunnen.
Hvis forslaget om CO2-lagring på Svalbard får samme skjebne som arbeidet med å fange den klimafarlige gassen, kan det gå lang, lang tid. Det kan bli mange hvis og om og mye frem og tilbake. Fra månelanding og et entusiastisk mål om resultater innen 2014, er arbeidet med å rense CO2 på Mongstad blitt et tidkrevende pengesluk. Selv om planene på Svalbard er mikroskopiske i global sammenheng, er det viktig at noen går foran. Viser hvordan det kan gjøres, tilbyr kunnskap til andre lands politikere, for industrien og for forskere, og viser at CO2-lagring i berggrunnen ikke utgjør noen helserisiko for folk. Det siste er et stort tema mange steder, blant annet i Tyskland.
Dersom det er politisk vilje, kan rensing og lagring på Svalbard bli et faktum lenge før det kommer større resultater fra Mongstad. Men planen kan også få en skjebne der tiden går og går og intet skjer. Det er i stor grad et politisk spørsmål om det blir slik eller slik. Hvis det ikke blir noe av rensing fra kullkraftverket i Longyearbyen, har forskerne en plan B. Å produsere CO2 med det eneste formål å pumpe den ned i berggrunnen. Det ville vært absurd i en verden der det spys ut altfor mye karbondioksid. Men likevel mulig for i det minste å kunne forske på lagring.
Behovet for å pumpe CO2 tilbake og ned i bakken stopper ikke opp mens det blir tenkt og vurdert i Oslo. Karbonfangst er pekt ut til å være en av flere løsninger for å hindre at klimaet går amok. 22 prosent av en nødvendig nedgang i utslipp av klimagasser skal skje ved at CO2 fanges og lagres. Skal målet nås, må verden bygge 3400 anlegg for CO2-fangst frem til 2050. Det er ikke særlig realistisk. Men alternativet er ikke å vente og se. Det blir som å konstatere at det er så rotete og skittent at det ikke har noen hensikt å vaske og rydde.
Klimapolitikk står lavt i kurs for tiden. Nettopp derfor er det behov for ny entusiasme og ny giv. Her er en mulighet servert på sølvfat.
Ingrediensene er vitenskapelig pågangsmot, arktisk villmark og verdens nordligste kullkraftverk.