Frivillig arbeid nytter. Etableringen av Krisetelefonen for mishandlede og voldtatte kvinner i Trondheim er et bevis på det.
Telefonen ble etter to og ett halvt år utvidet til døgnåpent tilbud til kvinner som har vært utsatt for fysisk eller psykisk mishandling. Krisesenteret i Trondheim ble åpnet i 1981. Senteret er fortsatt i drift og gir daglig tilbud til kvinner og medfølgende barn, og nå også til menn som har vært utsatt for vold i nære relasjoner. I løpet av de tretti årene som har gått siden oppstarten, er mange historier blitt fortalt på telefonen eller ansikt til ansikt. Historier om resignasjon, fortvilelse, og om sinne. Historier fortalt av kvinner som har funnet seg i mye, og som har trodd at feilen har vært deres når voldtekt har skjedd, når ørefiker har suset og kroppen har fått sine blå og gule merker. Vold i nære relasjoner har ikke opphørt, selv med mangeårig oppmerksomhet på forekomsten av og graden av psykisk og fysisk vold. Det er et stort tankekors.
Verdens første krisesenter for mishandlede kvinner ble opprettet i Vest-London i 1971. Krisesenteret for kvinner og barn som har vært utsatt for vold i nære relasjoner drives fortsatt, siden 1979 under navnet Refuge, en organisasjon som også har samme tilbud andre steder i England. På Det internasjonale tribunalet om forbrytelser mot kvinner i Brussel i 1976 delte 2000 kvinner fra 40 land på opplevelser og erfaringer om det å være kvinne. 18 av kvinnene var fra Norge. Ett av oppfølgingstiltakene fra tribunalet, var nedsetting av en arbeidsgruppe som satte i gang arbeidet med å etablere et krisesenter i Oslo. Andre deler av landet var også kjapt frampå med å bruke den tilgjengelige kunnskapen om kvinnemishandling til å skape handling. Krisetelefonen i Trondheim og Bergen, Tromsø, Kristiansand ble alle opprettet i 1981, samme år som krisetelefonen i Oslo utvidet til krisesenter.
Initiativtakerne til Krisesenteret i Trondheim trodde at spredning av informasjon skulle føre til holdningsendring, som i sin tur førte til mindre vold mot kvinner. Informasjonsmateriell ble delt ut på Nordre gate i Trondheim, på kjøpesentre i ulike bydeler og på skoler. Gjesteforelesninger for legestudenter skulle føre til at helsepersonell lettere kunne fange opp og hjelpe mishandlede kvinner, praksisplass for politistudenter skulle gi politiet kunnskap om hva kvinnemishandling kunne føre til. Innspill til sentrale myndigheter om å endre lovverk for å forandre hva som er lov å gjøre og hva som etter norsk lov er straffbart, ble også tatt. Dette skjedde mange ganger, gjennom den årlige landskonferansen for krisesentrene og krisetelefonene, gjennom direkte kontakt med politikere som ville lytte og gjennom avisinnlegg.
Alle disse tiltakene skulle bidra til at målet ble nådd – et samfunn uten vold mot kvinner, eller vold i nære relasjoner som volden etterhvert ble omtalt som. Eller et samfunn hvor kvinner ikke vil finne seg i mishandling, for å sette mishandling inn i forståelsesrammen til kampanjen som i oktober 2015 setter fokus på vold i nære relasjoner. Kampanjen er en del av Handlingsplan mot vold i nære relasjoner «Et liv uten vold» (2014-2017), og ønsket er at tiltakene skal bidra til at flere voldsutsatte anmelder lovbrudd for å ned forekomsten av vold i nære relasjoner. Nå er det bare en fjerdedel som anmelder lovbrudd.
Vertskommunen Trondheim og krisesenteret i byen har levd i gjensidig fellesskap hele tiden. Fellesskapet har gått på leie av lokaler, delfinansiering av driften og daglig samarbeid innenfor ulike sosiale tjenester. Krisesenteret hadde i begynnelsen betydelige utfordringer med å få kommunal forståelse for behovet for tilbudet. Våren 1980 ble saken tatt opp i bystyret, og kommunen - som alltid har for lite penger – mente at eksisterende tilbud i arbeidstiden kunne være godt nok. Det mente ikke krisesenterets medlemmer og forslaget om å sette av midler til drift av krisesenteret ble vedtatt som del av budsjettet for 1981. Lobbyvirksomhet er en effektiv arbeidsform, bare en står på.
Forståelsen for utbredelsen av vold i nære relasjoner økte. Sentrale myndigheter begynte å sammenligne driften ved de ulike krisesentrene gjennom evalueringer og avdekket utfordringer om taushetsplikt, meldingsrutiner til barnevernet, kompetanse og finansiering. Krisesenterloven ble vedtatt for å styrke tilbudet for utsatte for vold i nære relasjoner, kommunene fikk et lovpålagt ansvar fra 1. januar 2010. Dette ansvaret kunne løses på ulike måter både ved avtale om kjøp av tjenester og drift i egen regi i kommunen eller i et samarbeid mellom kommuner. I Trondheim valgte samarbeidspartene virksomhetsoverdragelse. Medlemmene i den frivillige organisasjonen Krisesenteret i Trondheim for voldtatte og mishandlede kvinner inngikk avtale med vertskommunen Trondheim om virksomhetsoverdragelse. Resten av den medlemsbaserte virksomheten fikk fortsette som Venneforeningen for Krisesenteret i Trondheim.
Vi er ikke i mål, fortsatt voldtas og mishandles kvinner - også i vårt land. Enkelte blir skadet for livet, andre mister livet. Det er viktig å fortsette kampen mot kvinnemishandling. Kvinner har rett til et verdig liv fritt for vold! I mellomtiden kan de som utsettes for vold i nære relasjoner fortsatt dra nytte av tilbudet ved Krisesenteret i Trondheim. Døgnet rundt og året rundt.