Året er 1900 og to norske kunstnere, en mann og en kvinne, får tildelt gullmedalje på verdensutstillingen i Paris.
De to er Frida Hansen (1855–1931) og Gerhard Munthe (1854-1929). Med store vevde billedtepper vant de anerkjennelse og berømmelse. Hun mest i utlandet fordi hennes arbeider ble innkjøpt til mange europeiske museer. Han fikk status som den kunstneren som fornyet vevtradisjonen her hjemme. Hvorfor ble de stilt opp mot hverandre, den ene «norsk» og den andre «internasjonal»? I dag blir de begge hedret som de store kunstnerne de var, og den betydning de har hatt for vevkunsten. Frida Hansen har hatt en utstilling i Stavanger Kunstmuseum i år med mange innlån fra utenlandske museer. Gerhard Munthes billedtepper blir nå vist i en utstilling i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum.
Frida Hansen kom fra Stavanger. Hun bestemte seg tidlig for å bli kunstner, og i oppveksten tok hun timer hos malerinnen Kitty Kielland. Da hun var 19 år, ble hun gift med forretningsmannen Wilhelm S. Hansen. De var et velstående ungt par, men det varte ikke lenge. Blant annet feilinvesteringer og endringer i samfunnet medførte til at forretningsvirksomheten gikk konkurs. Hun flyttet til en leilighet hvor hun startet en broderiforretning mens ektemannen søkte arbeid i utlandet. Frida Hansen var selvstendig, hadde tæl og gikk videre. Hun ville bli kunstner. Hun ble interessert i billedvev i gobelinteknikk, et håndverk som var utdødd på Sørveslandet. Hun måtte til Lærdal i Sogn for å lære dette. I 1889 var hun på kurs hos Kjerstina Hauglum. Det tok ikke lang tid før hun forsto hvordan hun skulle veve. Hun dro hjem og vevde sitt første billedteppe. Allerede i 1890 hadde hun utstilling i Stavanger. Året etter deltok hun på Landsutstillingen i Skien med ni portierer og åklær. Maleren Gerhard Munthe stilte også ut tekstiler der, det vil si han hadde laget det kunstneriske forlegget og hans kone Sigrun hadde vevd.
Frida Hansen innså snart at hun måtte etablere seg i hovedstaden hvis hun skulle hevde seg. I 1882 flyttet hun til Kristiania, og året etter utførte hun teppet Løvetand som ble vist på verdensutstillingen i Chicago i paviljongen til Den Norske Kvinnesaksforening. Blomsten løvetann hadde er en symbolsk mening fordi det var den planten som spredte seg jo mer den ble trampet på, her brukt som tegn på kvinnenes kamp mot undertrykkelse. I 1897 ble Frida Hansen ansatt som direktør ved det Norske Åkle- og Billedveveri i Kristiania. Det ble bestemt av veveriet skulle delta på verdensutstillingen i Paris i 1900. Frida Hansen utarbeidet en prøvekolleksjon på 47 arbeider som ble vist i Blomqvist Kunsthandel våren 1899. Det var store billedtepper som Melkeveien, 1898 og transparenten Blaa roser, 1898.Hun bygde opp et verksted på internasjonalt nivå, og hadde mange veversker ansatt. I Paris vant hun anerkjennelse for de store arbeidene i jugendstil. Hesteblomst, 1900,ble innkjøpt av blant annet Det Danske Kunstindustrimuseum og Melkeveien ble innkjøpt av Kunstindustrimuseet i Hamburg. Men hva ble innkjøpt av Frida Hansens tepper til de norske museene? Ingen ting. Museumsdirektørene hadde ikke sans for hennes nyskapende billedtepper i internasjonal jugendstil. Selv om en rekke museer i utlandet sikret seg arbeider fra hennes hånd, var de norske museumslederne ikke overbevist om kvaliteten. Var hun ikke god nok, eller ble hun diskriminert fordi hun var kvinne? I år har Stavanger Kunstmuseum kjøpt et av hennes arbeider av en utenlandsk privat samler for 1,6 millioner kroner.
Mens Frida Hansen nærmest ble oversett av lederne ved kunstindustrimuseene, blant annet Jens Thiis i Trondheim, ble maleren Gerhard Munthe tatt inn i varmen og tildelt status som den store fornyer av norsk billedteppekunst. Han var riktignok ikke vever, men en dyktig kunstner som utførte forlegg til billedtepper. Anerkjente veversker som mestret sitt håndverk omsatte hans kunst til tekstil. Han ble også lagt merke til og verdsatt i Paris med blant annet billedteppet Nordlysdøtrene, 1899, men han fikk ikke samme internasjonale anerkjennelse som sin kvinnelige kollega. Jens Thiis opprettet i 1898 «Nordenfjeldske Kunstindustrimuseums vevskole og atelier for kunstvevning». Det var i drift til 1909. Han bygget her opp en vevskole og et atelier etter internasjonale forbilder, blant annet den i Scherrbeck i Schleswig-Holstein og i Victoria and Albert Museum i London. Den kjente veversken Augusta Christensen ble ansatt som bestyrerinne.
Jens Thiis tvilte ikke på at Gerhard Munthe var den rette mannen for oppdraget med å levere kunstneriske forlegg til veveatelieret. Munthes fine eventyrakvareller og illustrasjoner til blant annet folkeviser ble omsatt til billedtepper. Motivkretsen passet godt inn i den norske identiteten og nasjonalfølelsen i årene rundt 1905 og unionsoppløsningen med Sverige. Jens Thiis var også kreativ. Han plantefarget garn og tegnet mønstre til tepper. I 1907 bestilte Keiser Wilhelm vevnader til sitt jaktslott i Prøysen, en bestilling på ni arbeider. Det største teppet tegnet direktør Thiis selv. Han hadde det faglige ansvar for vevingen av hele bestillingen til keiseren.
Frida Hansen, Gerhard Munthe og Jens Thiis var tre sentrale aktører i vevrenessansen i 1900.