Bare et fåtall av landene som praktiserer lovlig æresvold tar utgangspunkt i Sharia.
I Le Mans i Frankrike forelsket en ung jente og en prest seg i hverandre. Presten forsto at affæren deres ville provosere landsbyen, så han tok henne med til en annen by. For å ikke tiltrekke seg oppmerksomhet, kledde jenta seg som en mann, men jentas familie fant dem etter hvert. Presten ble spart, mens jenta ble brent levende. Familien drepte henne for å hevne den skammen hun hadde brakt over familien. Dette er ikke historien om en innvandrerfamilie i Frankrike, men en frankisk familie på 500-tallet. Historien er et eksempel på hvordan ære spilte inn i familieforhold i begynnelsen av den kristne europeiske kjernefamiliens historie. Europa har sterkere bånd til æresvold enn det som er allment kjent.
Ære kommer i mange former. Forenklet og spissformulert kan vi si at den æren som forårsaker denne typen vold kjennetegnes ved at den handler om menns medlemskap i et kollektiv. Mennene er avhengige av at kvinnene i familien deres er ubestridelig «rene.» Å være seksuelt «ren» er ikke bare knyttet til sex. Det kan være å kle seg korrekt, å snakke korrekt – eller å huske å ikke snakke i ulike sammenhenger. Det kollektive aspektet medfører videre at volden har en aksept og et bifall i miljøet til den som utøver volden, noe som gjør at den skiller seg fra for eksempel sjalusidrap der drapsmannen ikke får anerkjennelse for volden. Denne æren er knyttet til et kvinnesyn der kvinnen betraktes som mindre evnerik enn mannen. Kvinnen er derfor avhengig av mannlig oversyn i mange sammenhenger. Menn, derimot, defineres ut ifra deres evne til å utøve kontroll.
Æresvold og æreskulturer må for all del ikke anses som et islamsk fenomen. Æresvold utøves i Afrika, Midtøsten, Asia og Amerika, og innenfor islamske, kristne og hinduistiske miljø. Den svenske forskeren Pernilla Ouis har foreslått av vi slutter å henvise til æreskulturer. De voldelige praksisene er ikke en del av nasjonale kulturer. Vi burde heller tale om æresideologi, fordi det er normsett som legitimerer slike overgrep. Det er ikke slik at alle i de områdene nevnt ovenfor deler den ideologien som legitimerer vold.
Den vestlige sivilisasjon springer ut av den hedenske gresk-romerske sivilisasjonen, jødedom og kristendom, og germansk kultur. Da den tidlige kristne, europeiske kulturen vokste frem var det med en ideologi som har sterke paralleller til den æresideologien vi finner i enkelte områder og miljøer i dag. Antikkens menn anså kvinnene som underlegne fra naturens side og betraktet jentebarn som resultatet av en ufullstendig befruktningsprosess. Gjennom kristne skrifter ble dette synet på kvinnens natur videreført inn i middelalderen. Kristne anså også kontrollen over kvinner som særs viktig. Den kristne forfatteren Tertullian mente at kvinner som hadde på seg pene klær var ukyske fordi de tiltrakk seg oppmerksomhet fra menn, og fristet dem. Kristne autoriteter i kirkens tidlige historie skrev blant annet at kvinner skulle tie i kirken, ha følge til torget, kalle sin ektemann sin Herre og ikke minst tåle raseriutbrudd og juling. Kirkefaderen Hieronymus oppfordret sine kvinnelige bekjente til å unngå all form for kontakt med menn som kunne skape rykter (han var for øvrig en versting på sladder selv), unngå langhårede spradebasser, unngå sangere som pesten og ikke snakke med menn uten andre til stede.
Viktigere er hvordan jentenes oppførsel ble ansett som et familieanliggende, slik som tilfellet var med jenta fra Le Mans. Ifølge Cicero kastet en kvinnes synder skam på hele familien. Lovtekster fra 400-tallet slår fast at en kvinnes utroskap angår hennes slektninger på hennes fars side og at hennes ektemann kan anklage henne bare basert på rykter. Kvinner kunne også piskes om de hadde rykte på seg for å være løsaktige. Vold i hjemme var også legitimt. Ifølge Augustin vil en mann som ser sin kone stå i vinduet (slik prostituerte gjorde) påføre henne en grov type av pisking. Denne piskingen praktiserte man ellers bare ovenfor slaver.
Europas forhold til æren er ikke fjern. Italia hadde lover som ga lavere straff for drap dersom det ble gjennomført i forbindelse med utroskap. Lovene kan spores tilbake til keiser Augustus og loven i sin siste form ble avskaffet så sent som i 1981. Ikke bare Italia har hatt slike lover. Napoleons straffelov fra 1810 hadde også en paragraf om slike forhold. Denne loven ble innført også i Libanon. Derfra ble disse æreslovene spredd videre og har vært utgangspunktet for lover i Jordan, Syria, De forente arabiske emirater, Bahrain, Marokko og Oman. Bare et fåtall av landene som praktiserer lovlig æresvold tar utgangspunkt i Sharia. Kjønnsstrukturene i bunn har riktignok eksistert i Midtøsten i årtusener, men de fleste lovene tar altså utgangspunkt i europeiske tradisjoner som stammer fra antikken. Tradisjoner der det er blitt ansett som rett og legitimt å kontrollere kvinner, og straffe de som bryter med seksualnormer.
Så hvorfor har Europa forlatt disse praksisene? Veiene ut av disse mønstrene har ikke vært lineære eller ensartede, men den viktigste faktoren for å hindre æresvold er å styrke individet og hindre at enkeltmennesker betyr mindre enn kollektivet. Lover og reguleringer må sikre menneskers trygghet, og æresideologier må konfronteres og utfordres, slik at vold aldri ansees som legitimt.