Kronikk

Flyreisene et ømt punkt for universitetene

En universitetslærer med internasjonalt nettverk har syv ganger så store flyrelaterte CO₂-utslipp per år som gjennomsnittsnordmannen, viser beregninger.

Trenger selvrefleksjon: Som alle andre er man innenfor utdanningssektoren bedre til å se «grønne løsninger», enn å ta inn over seg selve omfanget av en klimaskadelig virksomhet, slik også når det gjelder reising, skriver forfatterne. Foto: Steinar Fugelsøy

Saken oppdateres.

Klimastatistikk er en vanskelig øvelse, og er et usikkert grunnlag når utslippssyndere skal stilles til ansvar. I statistikken fra Statistisk sentralbyrå (SSB) er det tre sektorer som skiller seg ut som de største synderne, men med ulik utvikling i perioden 1990-2015: olje- og gassutvinning (83 prosent økning), industri og bergverk (39 prosent nedgang!) og veitrafikk (33 prosent økning). Totalt har utslippene i denne perioden økt med 4,2 prosent, det siste året (2014–2015) med 1,1 prosent. Men det er noen sektorer og former for virksomhet som slipper unna søkelyset, enten fordi de ikke finnes i statistikken, eller er skjult i andre kategorier. Tjenestesektoren er et eksempel på dette.

LES OGSÅ: Trumps miljøtrass

LES OGSÅ: Sluppen skal bli en nullutslippsbydel

Den blir gjerne framstilt som «klimavennlig»; det er vanskelig å se for seg utslipp fra helsesektoren, kulturvirksomhet og informasjonsarbeid – for ikke å snakke om utdanning. Men utslippene i industrien går altså ned, mens vi vet fint lite om realiteten bak «grønne» universiteter og deres «grønne profil», som er betegnelser vi ofte hører. Vi bestrider ikke den gode vilje og at det faktisk skjer en viss omstilling. Men det fins blinde flekker – og en praksis som er vanskelig å gi avkall på. Her tenkes på reisevirksomheten – i forbindelse med undervisning og prosjekter, gjesteforelesninger og forskningssamarbeid, men aller mest seminarer og konferanser – ikke sjelden i utlandet.

Som alle andre er man innenfor utdanningssektoren bedre til å se «grønne løsninger» – de handler gjerne om bedre teknologi eller fornybar energi – enn å ta inn over seg selve omfanget av en klimaskadelig virksomhet, slik også når det gjelder reising.

Les også: - En billig elsykkel er bra nok, så lenge du husker dette

Flyreisene utgjør et ømt punkt, og her dreier det seg om store tall. En rapport fra Cicero kan fortelle at en flyreise til London og tilbake innebærer utslipp som svarer til et halvt års bilkjøring for en gjennomsnittlig nordmann. En beregning foretatt av professor Karl Georg Høyer i 2006 viste at en universitetslærer med internasjonalt nettverk og et representativt antall reiser i konferanseøyemed, har syv ganger så store flyrelaterte CO₂-utslipp per år som gjennomsnittsnordmannen.

Enhver samfunnssektor og virksomhet må vurdere hva som er strengt nødvendig av reisevirksomhet. Likevel er det slik at utdanningssektoren – og akademia i særdeleshet – sitter i glasshus. Der er det vanskelig å løpe fra sitt eget hovedformål – å forvalte kunnskap og stimulere til kritisk refleksjon. I disse tider – med «fake news» og «alternative sannheter» – er dette en viktigere oppgave enn noen gang, samtidig som det stiller ekstra krav om å forholde seg til sannhetene en vedkjenner seg til. Ved våre universiteter står FNs klimapanel høyt i kurs, og deres rapporter utgjør en viktig premiss nettopp for en «grønn» profil. Da må vi som akademikere og våre institusjoner finne oss i å bli vurdert.

Det er enklere for Donald Trump og andre fornektere av klimaproblemet. De kan snakke om alternative sannheter, og vri seg unna. Det kan ikke de som gir seg ut for å forvalte den autoriserte sannhet, og som ønsker å være forbilde i arbeidet mot klimaendringer.

Mer debatt: Vi er ikke vant til at tegnspråk blir sett på som noe positivt, så støtten fra barnehagen varmet

La oss bruke et selvopplevd eksempel: Instituttet som den ene av oss er ansatt ved (IFIKK, UiO) innkalte en stab på ca. 40 vitenskapelige ansatte til et arbeidsseminar over to dager i Paris. Det faglige programmet var av strikt intern art og hadde ingen forbindelse til Paris eller et fransk miljø. Spørsmålene som skulle tas opp, kunne med andre ord like gjerne diskuteres i Oslo som i Paris, bare med den forskjell at alle deltakerne bor i eller nær Oslo.

Eksemplet viser at for et erklært «grønt» universitet som UiO stikker problemet dypere enn varianten der individuelle forskere setter seg på flyet for å delta på konferanser verden over. I lys av den grønne profilen virker det svært spesielt at ansatte bes fly til Paris den ene dagen og hjem den neste for å gjøre noe de kunne gjort et steinkast fra kontorene på Blindern eller på et hotell i Oslos nærområde. Det hører med til historien at ytterst få stilte kritiske spørsmål – som er nettopp det vi etterlyser i akademisk dannelse. Dette er et tankekors for alle som måtte anta at jo høyere utdanningsnivå, desto større evne til å ta ansvar for egen adferd i klimasaken. Og for dem som måtte tenke at episoden er et unntak, kan vi nevne at professor Høyer i 2009 opplevde å være den eneste av samtlige inviterte forskere fra hele verden som lot være å delta på en konferanse i Algerie med klimahensyn som begrunnelse. Konferansens tema? «Bærekraftig mobilitet».

Trump scoret stort på sin kritikk av elitene, og nå sprer holdningen seg som en farsott. Kanskje trenger vi en elite som står ved kunnskapsfronten. Men gapet mellom erkjent kunnskap og unnfallenhet i handling, stiller troverdigheten på prøve, og klimapopulismen får næring: «Sydenturene til folk flest blir kritisert, og de må betale høye klimaavgifter – mens utdanningseliten flyr jorda rundt – på skattebetalernes bekostning!»

Akademia er bare en sektor av mange. Men det som knyttes til kunnskapens høyborg, har særlig stor symbolverdi, kan avle en viktig debatt, og ringvirkningen av unnfallenhet er stor. Dette gjelder overfor samfunnet som helhet, men spesielt overfor unge som er på vei inn i eller er under utdanning, som skal ut i voksenlivet og trenger klare signaler fra samfunnets institusjoner – stilt opp mot krattskogen av trender og medier. Kampen om ungdommens tillit spisser seg til.

Det er like mye et spørsmål om rasjonalitet som om moral. Hvordan kan vi leve med å forholde oss så splittet til alvorlige problemer? Hvor lenge kan vi påberope oss regnestykker, analyser, teknologiske løsninger og gode motiver – i vår favør? Og hvis ikke akademia makter en slik selvrefleksjon – hvem da?

Gikk du glipp av disse?