De 500 årene som har gått siden reformasjonen har gitt viktige erfaringer knyttet til forholdet mellom trosliv, samfunnsutvikling og demokrati.

Lærdommene fra denne historien kan hjelpe oss også når det gjelder å håndtere dagens utfordringer. Som det dominerende trossamfunn i Norge har Den norske kirke særlige muligheter til, og ansvar for, å forvalte disse erfaringene i et moderne og mer sammensatt samfunn.

Det gjør vi fordi reformasjonen ga støtet til kulturelle, sosiale og politiske endringer som fortsatt preger vårt samfunn. Vårt liberale demokrati hviler på ideer med røtter i reformasjonen.

Virkningene av Martin Luthers kamp gikk langt ut over det han selv ønsket, eller kunne forestille seg, da han tok opp kampen mot avlatshandel. Få enkeltpersoner har likevel betydd mer for den historiske utvikling enn Luther.

Les også: Reformasjonsjubileet har kokt bort i kålen ved NTNU på grunn av angst for at det ble «for mye»

Derfor skal og bør reformasjonen markeres også i vårt forholdsvis sekulære samfunn. Et viktig tema er forbindelsene mellom reformasjonen og de utviklingsfaktorene som skapte de moderne demokratiene.

Mange av dem var indirekte, de strakte seg over århundrer og reformasjonen var ikke den eneste drivkraften i dem. Det er likevel ikke tvil om at reformasjonens langsiktige virkning på mange felt bidro til utviklingen av våre moderne demokratier. Det gjelder blant annet utviklingen av det økonomiske liv i Nord-Europa, utbredelse av folkespråkene, kirkens rolle i spredning av leseferdigheter og etableringen av allmennskolen. Lutherske legmannsbevegelsers utfordring av kirkelige og verdslige autoriteter var en viktig kraft. Viktig var også endringene i synet enkeltindividets rolle, rettigheter og plikter, overfor Gud og overfor seg selv.

Grunnloven av 1814 var preget av den lutherske arven. Ikke alt var av det gode. Heldigvis har vi ikke lenger grunnlovsforbud som diskriminerer andre religioner eller religiøse retninger. Religionsfriheten er i dag grunnlovfestet.

Les også: Åtte grunner til å like Luther

Vi har ikke lenger en statskirke. Likevel har evangelisk-luthersk religion en viktig plass i vår konstitusjon, ved at kongen skal bekjenne seg til den og Den norske kirke fortsatt er folkekirke med statsunderstøttelse.

Kirken er en stor trosorganisasjon som betyr mye for mange. Den er også bærer av lange identitetsskapende linjer i vår nasjonale kultur, og de grunnleggende verdier i vår politiske kultur. Det alene gir den en viktig samfunnsmessig rolle, men krever også av den at den følger med i tiden og opptrer i tråd med et endret samfunn.

Se også denne tv-duellen: Slaget om trønderhistorien

Luther og reformasjonen åpnet kirkelige og andre arenaer for nye grupper ved å bryte ned gamle hegemonier. Dermed bidro den også til å løfte debatter, fremme kunnskap og myndiggjøre individer. Det er en arv Kirken bør prioritere å bære videre i våre dager. Kirken er i seg selv en demokratisk organisasjon. Jeg håper kirkedemokratiet vil fortsette å bygge og vedlikeholde en åpen og inkluderende folkekirke.

Opptatt av debatt? Les også: La barna prøvesmake smågodtet, la dem legge tilbake det de ikke liker

At vårt samfunn har blitt mer sammensatt, også i religiøs forstand, innebærer ikke noen svekkelse av kirkens betydning.

Hvis det er én lærdom vi kan trekke fra reformasjonen og dens virkningshistorie, er det sprengkraften i religionen og dens innflytelse over liv og samfunn. At vi selv lever i et sekularisert samfunn må ikke forlede oss til å glemme at religion fortsatt spiller en svært viktig rolle i livene til de fleste mennesker på jorden. Det gjelder ikke minst for mange av dem som nylig har kommet hit til landet, og som nå skal finne sin plass i vårt fellesskap.

Fordi religion er så viktig, blir den dessverre også ofte en kilde til konflikt. Det er verdt å merke seg at konfliktene vi ser i vårt samfunn oftere er konflikter mellom troende og ikke-troende enn mellom ulike religioner og trossamfunn. Dette handler også om å anerkjenne religion som en relevant del av samfunnsdiskusjonen.

Det krever at vi streber etter å forstå våre troende medborgere. Det kan vi bare oppnå dersom vi selv har en grunnleggende religiøs forståelse, uavhengig av hva vårt eget livssyn måtte være.

Mer debatt: Vi fatter ikke at en slik parkeringskjeller kan bli godkjent av kommunen

For oss som bor i et land hvis kultur, politikk og idéverden er grunnleggende formet av lutheransk kristendom, er en av kirkens oppgaver å utstyre oss med en religiøs forståelsesramme, et religiøst morsmål, som vi kan benytte til å samtale med og forstå også dem som kommer fra et annet religiøst ståsted.

Den norske kirke vil i overskuelig fremtid fortsatt være det dominerende trossamfunnet i vårt liberale demokrati. Med et nytt mangfold av kulturer og religioner i vårt samfunn vil forholdet mellom religion og samfunnsliv være et tilbakevendende tema også i årene som kommer. Ved å forvalte sin egen arv og tradisjon klokt kan kirken også være et forbilde for andre religiøse samfunn som skal finne veier for å forholde seg til demokratiet og vårt samfunnssystem.

For kirken ligger en viktig oppgave i årene som kommer i å være en konfliktforebyggende kraft i et samfunn der spørsmål om mangfold, integrering og samliv mellom ulike grupper vil fortsette å være sentrale. Kirken kan innta en fortsatt aktiv samfunnsrolle ved å bygge videre på de mer og mindre dyrekjøpte erfaringene fra reformasjonens 500-årige virkningshistorie.

Hør våre kommentatorer snakke om trafikk og restriksjoner i Midtbyen, nettkampanjen #metoo og innholdet i skolen

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Kronikkforfatteren: Olemic Thommessen (H) er stortingspresident. Foto: Larsen, Håkon Mosvold, NTB scanpix