Etter å ha brukt mesteparten av mitt arbeidsliv i posisjoner knytta til næringsliv, samfunnsutvikling og forvaltning av kyst- og havrelatert aktivitet har jeg undret meg over alt det jeg gjennom oppvekst og skolegang ikke lærte om Norge!
Ikke minst stiller jeg spørsmålet: hvilke konsekvenser har fraværet av kysten og havlandet Norge i den nasjonale bevissthet hatt – og har - for politisk utvikling og politiske prioriteringer etter 1814?
Jeg lærte at Norge er et fjelland. Jeg hørte om bondehøvdinger og så gamle gårdshus på alle museer vi besøkte. I Nasjonalgalleriet var det bonderomantikken og innlandsmotivene som hadde størst plass. Jeg hørte barnetimefortellinger som i det alt vesentlige fant sted på landsbygda – i innlandet. Fortellinger fra kysten – og Nord-Norge - var tilnærmet fraværende. Hvorfor var det slik? Og hvorfor er det fortsatt i stor grad slik? Hvorfor er ikke havlandet Norge tydeligere i den nasjonale bevissthet? Og tydeligere i vår kulturarv?
Våre havområder er av stor strategisk betydning både i vest og i nord. I 1977, ved innføringen av 200-milsgrensen, ble Norge verdens 13. største nasjon, territorielt sett. Kystlinja vår er over 20 000 km. 90 prosent av befolkningen bor mindre enn 10 km fra kysten. 80 prosent av våre eksportinntekter kommer fra hav og kystbasert virksomhet. De delene av vårt næringsliv som framstår som globalt ledende er de tre klyngene som betegnes olje og energi, maritime og marine næringer. Her har vi global konkurransekraft, og her er vi globalt kunnskapsledende.
Produkter fra havet bærer Norges navn og gir oss identitet i utlandet mer enn noe annet. Da Norges sjømatråd undersøkte nasjonal identitetsbæring for noen år siden fant de at det første folk i Asia forbandt med Norge var «Norwegian salmon», mens det i den latinske verden var «baccalao Norwegia».
Forfatteren Frank A Jensen skriver i sin bok «Torsken - fisken som bygde landet»: «Det var torsken som ga oss krefter og økonomi til å etablere kirke, embetsverk, kongemakt, regjering og etter hvert et eget Storting. Torsken gjorde det mulig å bygge nasjonen! Tiendeskatt fra ost, smør og korn hadde kanskje holdt til en bygdekonge og en kirke eller to, men ikke til å skape et helt rike!» Handelen med torsk var erkebiskopenes viktigste inntektskilde, og uten den rikdommen tørrfisken skapte, ville hverken Erkebispegård eller Nidarosdom blitt til.
Hvorfor har ikke havlandet Norge i større grad blitt dokumentert og formidlet med en kraft og tyngde, slik at vår historieoppfatning hadde tatt større preg av denne virkeligheten?
I år feirer vi grunnlovens 200-årsjubileum. Hva er det som har skapt vår nasjonalfølelse og gitt oss vår felles identitet? For 2 år siden var den svenske historieprofessoren Dick Harrison hovedgjest på Stiklestad. Han snakket om temaet: «Hur blev det norska norskt?» Foredraget ga meg en bekreftelse på mange egne refleksjoner. Kortversjonen var at det i tida etter 1814 ble viktig for Christianiaeliten å finne symboler som kunne utvikles til å bli forvaltere av norsk identitet, som kunne gi flest mulig noe å være stolte av som referanse for det norske. I nasjonalromantikkens epoke var dette viktig, både for embetsmenn, kunstnere og andre intellektuelle sørpå.
En førende tanke var at det måtte letes etter noe som kunne sies å være ekte norsk, minst mulig besudlet av internasjonale impulser. Så jakten på symboler og kulturarv ble dermed lagt til «dalstrøka innafor» og bondelivet. Kunsten ble fjell og dal og bonderomantikk. Kysten ble ikke med – og Nord-Norge slett ikke! Slik var det lenge. Det måtte skapes tid, økonomi og muligheter for at noen kunne begynne å «rette opp» i de manglene som framstillingene av vår kulturarv åpenbart bar og enda bærer preg av. Først på 1970-tallet satte noen ildsjeler i gang arbeidet med etablering og utvikling av kystkulturlag, dialektene fikk fornya styrke, kunst og kultur ble mer politisk, og en del av dette opprøret handlet om å få fram gamle tradisjoner også fra deler av landet som ikke ofte ble sett i slike sammenhenger, eller det handlet om politiske ytringer som tok andre geografiske ståsted enn det sentrale Østlandet.
Har vi i dag kommet lenger? Er flere enn før bevisste på kysten, kystkulturarven og dens betydning for oss? Har vi noen felles identitet knytta til stolthet over kyst og hav? Noen tegn kan tyde på det, andre peker i en annen retning. Museene langs kysten har gjort en god jobb med å gi kystkulturen større og tydeligere plass. Men å få på plass et godt havbruksmuseum har vist seg umulig, så langt. Politikk og forvaltning knytta til kyst og hav fragmenteres mer og mer – de helhetlige og samlende perspektivene blir borte.
Årets verdensutstilling, Expo 2014, går i Italia. De vil ha tørrfisk, handel med denne, og den italienske handelsmannen Querinis grunnstøting og havari ved Røst i 1432 som hovedtema. Norge har takket nei til å delta på utstillingen - for første gang på mange år. Næringslivet syns ikke det er spennende nok!
Så leste jeg nettopp at Sjøfartsmuseet skal sette opp en fiskehesje. Glimrende! Men burde ikke Folkemuseet på Bygdø, Maihaugen og Sverresborg også prydes av en mektig tørrfiskhjell på et synlig sted? For å minne oss om torsken – fisken som bygde Norge!
Til slutt: under disse resonnementene ligger et stort spørsmål, hva har fraværet av havlandet Norge i den Nasjonale bevissthet hatt å si for politisk utvikling og politiske prioriteringer i åra etter 1814? Svaret burde interessere mange!