Gjennom flere avisoppslag i Adresseavisen i sommer er vi blitt kjent med Vibeke Johansen og hvordan det har rammet henne at Trondheim kommune gir henne et uforsvarlig tilbud. Avisens artikler har vist at hun ikke er alene, og historiene de pårørende forteller berører meg sterkt.
Mens foreldre til funksjonsfriske barn opplever at barna vokser, blir det av mange pårørende beskrevet at småbarnsperioden varer livet ut. Det er krevende for foreldrene å fortsette kampen for sine barns rettigheter langt inn i voksenlivet. Vibeke Johansen er heldig. Hennes foreldre er ressurssterke. Takket være deres innsats får byens innbyggere og vi politikere god innsikt i den situasjonen mange brukere er i. Når vi nå skal sikre henne og andre funksjonshemmede et godt tilbud, må vi se til at bedringen av tilbudet blir varig og fungerer utover foreldrenes levetid.
Medisinsk utvikling gjør at flere med funksjonshemminger vokser opp og at levealderen deres øker. Dette gir konsekvenser for tjenestene vi tilbyr dem. Både ut i fra individets behov for en meningsfull hverdag og for en best mulig omsorgssituasjon er det viktig å legge grunnlag for best mulig livskvalitet. For den enkelte handler det om muligheten til å leve et godt liv hvor man opplever mestring og kan utvikle sine evner. For samfunnet er det en fordel at den enkeltes funksjonsnivå er så høyt som mulig: Omsorgen for en som kan forflytte seg selv er langt enklere enn for en som blir passivisert og mister gangfunksjon. Samfunnet vil derfor tjene på å vedlikeholde og utvikle ferdigheter gjennom hele livsløpet.
HVPU-reformens bærende idé var at psykisk utviklingshemmede skal inkluderes i samfunnet. Dette er et godt og viktig prinsipp. Norge har gått bort fra å gjemme vekk utviklingshemmede. Men kan hende har for mye av fokuset etter reformen vært på boform, og for lite på det helhetlige tilbudet. I Trondheim har vi hatt et godt fungerende dagtilbud, slik som Vidarheim. Men etter dårlig økonomisk styring og finanskrisen i 2008 og 2009 ble det iverksatt innsparinger i alle sektorer, også i tilbudet til psykisk utviklingshemmede. Pårørende og ansatte har varslet om hvilke enorme konsekvenser dette vil ha og resultatet har vi fått se gjennom Fylkeslegens tydelige tilbakemelding: Tjenestetilbudet er ikke forsvarlig.
Jeg er alltid svært opptatt av å sikre god og trygg styring av økonomien i kommunen. Men psykisk utviklingshemmede er blant de av byens innbyggere som er aller mest sårbare. Mange av dem er ikke selv i stand til å gi verbalt uttrykk for hvordan endringer i tilbudet påvirker egen livssituasjon. Kuttene i tilbudene til psykisk utviklingshemmede i Trondheim ble blant annet gjort gjennom å gå fra individuelle tilbud til gruppetilbud. Likebehandling av mennesker med funksjonshemming forutsetter ulik behandling av hver enkelt. Mens noen brukere opplever at gruppebehandling fungerer godt for dem, har det for eksempel i Vibeke Johnsens tilfelle ført til en dramatisk forverring av hennes helsesituasjon.
Regjeringen sørget tidligere i sommer for å lovfeste retten til brukerstyrt personlig assistent (BPA). Helseministeren Bent Høie (H) fortalte i Adresseavisen 9. august at denne retten også vil gjelde for psykisk utviklingshemmede. Det vil føre til at de får mulighet til å få en oppfølging fullt ut tilpasset egne behov. Dette er en viktig og svært prinsipiell reform: Mange psykisk utviklingshemmede har ikke bare store omsorgsbehov. De har gjerne også helt unike omsorgsbehov, blant annet fordi de kan ha flere forskjellige diagnoser som til sammen utgjør en tilstand ingen andre har. Da må også tjenestene være unike, og regjeringens BPA-reform sikrer nettopp dette.
Det er flott at Vibeke Johnsen har foreldre som er ressurssterke og som makter å ta kampen når tilbudet til datteren er utilstrekkelig. Jeg er takknemlig for at hennes foreldre, og foreldre i samme situasjon, har maktet å ta belastningen med å stå frem i offentligheten med sin historie. Men kvaliteten på tilbudet til våre funksjonshemmede kan ikke være basert på at pårørende skal påklage kommunens vedtak til enhver tid, eller medieomtale når tilbudet svikter.
Kvaliteten på et samfunn kan måles i hvordan man ivaretar sine svakeste. Hvordan vi tar vare på dem som trenger det mest er etter min mening det viktigste verdispørsmål vi politikere tar stilling til når vi behandler budsjetter og fordeler fellesskapets ressurser. Mange av dem har ikke stemmerett eller de benytter seg ikke av stemmeretten. De deltar også sjelden i den offentlige debatten. Det er nettopp disse menneskene vi politikere må stå opp for. Ikke bare når media skriver om dem eller når fylkeslegen avslører brudd på deres rettigheter. Ikke bare når det nærmer seg valg. Men hvert år. Hver dag.