«Når vi døde våkner» er Henrik Ibsens siste skuespill. På norske scener er det blant mesterens minst spilte. På teatret i Trondheim er det aldri oppført. Heller ikke mange har lest det. Hvorfor?
Før utgivelsen 19. desember 1899 tydet lite på en slik skjebne. Forhåndsinteressen var som vanlig stor, og avisene overgikk hverandre i spekulasjoner om det. Det meste av førsteopplaget var forhåndsolgt, andreopplaget forelå samtidig med førsteopplaget, og anmelderne var positive.
Teatrene kjempet både om retten til oppførelse og urpremieren. I løpet av samme dag ervervet fem teatre retten til å oppføre stykket. Urpremieren foregikk 26. januar 1900 på Königliches Hoftheater in Stuttgart. De følgende to uker ble skuespillet oppført på seks andre teatre; deriblant norgespremieren på Nationaltheatret 6. februar 1900. Frem til 1910 ble det oppført på 33 europeiske teatre. I trettiårsperioden til annen verdenskrig ble det spilt på 35 teatre, men i Norge kun én gang etter norgespremieren, nemlig i 1934 – også da på Nationaltheatret.
Den sviktende interessen i Norge er underlig. Få beregnet sitt publikum så godt som Ibsen. Med et meget våkent blikk for alt nytt innrettet han raskt sine skuespill etter trender i samtiden. Selv om skuespillene skapte strid, hadde han en bred og trofast tilhengerskare i Norge – etter hvert også innen det europeiske bok- og teatermarkedet. Ibsens kritiske holdning overfor både konservative og radikale krefter gjorde at han behendig unngikk stigmatisering. Etter å ha skrevet og fått oppført 25 skuespill i løpet av 50 år hadde han tilstrekkelig med erfaringer om dramasjangeren til ikke å la impulsive handlinger avgjøre utformingen av et nytt skuespill.
Alderen til tross – Ibsen hadde nettopp feiret 70-årsdagen – eide han fortsatt kraft og vilje til å fornye seg som dramatiker. Nettopp dette viste han i «Når vi døde våkner». Stykket kan nemlig betraktes som både en sluttstein og grunnstein for en nyorientering han nå utprøvde innen dramasjangeren. Dette ga da også Ibsen uttrykk for i et kort intervju i Verdens Gang kun en uke før utgivelsen. Den gang ble hans uttalelse ikke vektlagt i særlig grad.
Bakgrunnen for intervjuet var at den danske hovedstadsavisen Politiken hadde snappet opp den hele og fulle tittelen på Ibsens kommende skuespill: «Når vi døde vågner. En dramatisk Epilog i tre akter». Med fokus på «Epilog» konstaterte avisen at Ibsen innevarslet at han hadde sagt sitt siste ord, og at han dermed avsluttet sitt dramatiske forfatterskap.
En journalist i Verdens Gang forfulgte dette da han møtte Ibsen på hans daglige formiddagsvandring. Ibsen karakteriserte Politikens tolkning som «forhastet». Tittelen var valgt «uden nogen saadan Tanke fra min Side». I klartekst uttalte Ibsen at han med «Epilog» mente at «Når vi døde våkner» kun dannet avslutningen på «den Række af mine dramatiske Arbejder, som tager sin Begyndelse med ’Et Dukkehjem’, og som nu afsluttes med ’Naa vi døde vaagner». For Ibsen utgjorde disse stykkene «en Helhed, en Enhed, og hermed er jeg nu færdig».
Samtidig signaliserte Ibsen at om han forsatte å skrive, «vil alt blive i en helt anden Forbindelse, maaske i en anden Form ogsaa». Og han forsikret at det ikke handlet om en selvbiografi, som han hadde nevnt tidligere. Nå dreide det seg åpenbart om en nyorientering innen dramasjangeren – i «en anden Form». Tre måneder seinere antydet han det samme i et brev til sin franske oversetter Moritz Prozor: Om han skrev et nytt drama, ville det være «med nye våben og i ny udrustning»; altså en fornyelse av sjangeren.
I «Når vi døde våkner» kan det spores anslag til en fornyet Ibsen. Den kunstneriske retningen han nå peilet seg mot, slo gjennom et godt tiår seinere under betegnelsen ekspresjonismen. Den gjorde seg særlig gjeldende i Tyskland hvor «Når vi døde våkner» ble fremført på en rekke scener i tiden før og særlig etter første verdenskrig da ekspresjonismen var ledende innen kunstfeltet.
I likhet med typiske trekk ved ekspresjonismen fokuserte Ibsen allerede i «Når vi døde våkner» også på å formidle karakterenes indre konfliktfylte følelsesliv. De har problemer med å forholde seg til realitetene og veksler mellom drøm og virkelighet. Den ytre virkeligheten vever karakterene sammen med sterke følelsesmessige opplevelse av tilværelsen, og de opphever en logisk og psykologisk sammenheng mellom hendelser og følelsesmessige reaksjoner. Personenes sinnstilstand, deres affekter, repeterende adferd, angst og fortregning betoner Ibsen sterkere i dette enn i tidligere skuespill.
Til tross for Ibsens sterkt symbolske skuespill på 1890-tallet gjorde ekspresjonistiske innslag at «Når vi døde våkner» trolig virket fremmed på et norsk teaterpublikum og norske lesere. Norske skuespillere og regissører befant seg åpenbart mindre komfortable med å fremstille personenes indre konfliktfylte følelsesliv enn å spille «virkelige» mennesker på scenen. Verken lesere, teaterpublikum eller skuespillere fikk sine forhåndsforventninger til Ibsens nye skuespill oppfylt. Interessen for stykket dalte og har holdt seg på et lavmål.
I løpet av høsten settes «Når vi døde våkner» opp både på Trøndelag Teater og Den Nationale Scene. Tyder dette på en fornyet interesse for Ibsens lite spilte og leste stykke? Den forestående bypremieren på Trøndelag Teater vil vise om regissør Tyra Tønnessen og ensemblet makter å vitalisere den fornyede Ibsen.