Svært mange unge begynner i bygge- og anleggsbransjen uten å kunne vise til en fullført utdannelse, mange har knapt nok fullført ungdomsskole. Av og til opplever vi at enkelte i liten grad evner å lese eller skrive når de begynner hos oss.
De begynner typisk som håndlangere med minstelønn og kan lite eller ingenting om arbeidet de skal utføre. De er prisgitt sine kollegaer og mentorer for å opparbeide seg ferdighetene de trenger for å kunne gjøre nytte for seg. Det går som oftest bra.
De offentlig ansatte lærerne tydeliggjorde klart under streiken sin egen viktige rolle og hvor mye arbeid som ligger i å levere en god utdannelse til hver enkelt elev. Den gode læreren fungerer ikke bare som lærer, men også som støttekontakt, psykolog, motivator, administrator og humørspreder. Blant annet. Slik er det også for oss.
Hvor er forskjellen? Våre ungdommer arbeider kontinuerlig én til én med sine mentorer, som kan variere fra prosjekt til prosjekt. I tillegg har de andre kollegaer i samme situasjon som seg selv, ungdommer som de sporadisk arbeider sammen med – avhengig av hvilke prosjekter de arbeider i og hvilke arbeidsoppgaver som til enhver tid skal løses. Arbeidsoppgavene de blir satt til å utføre ser de utført gang etter gang av kollegene sine – og det vil være umulig for den enkelte å tenke at oppgavene er meningsløse og uten verdi, de utføres jo av voksne mennesker som de ser opp til – og de får i tillegg betalt for å utføre dem! Erkjennelsen for den enkelte er derfor at læringen er verdifull, det er ingen annen mulig konklusjon – og ungdommene lærer fort.
Mestringsfølelsen som følger i takt med den økte erfaringen er om mulig enda mer verdifull for den enkelte, for firmaet og for samfunnet. De føler seg nyttige, som en del av et fellesskap og de tjener penger. Det er nok til å gjøre ryggen rak for de aller fleste og veien til et fagbrev er plutselig ikke uoverkommelig.
Det er en viktig erkjennelse å ta inn over seg at de som blir stemplet som håpløse og ubrukelige i den offentlige skolen – de som lærerne har gitt opp, kan fungere utmerket under andre forutsetninger.
Våre medarbeidere, som til enhver tid arbeider skulder til skulder med ungdommene, fungerer som rollemodeller og lærere. Det stilles krav til nøyaktighet og innsatsvilje, og vi begynner på jobb klokken sju om morgenen uansett vær og føreforhold. Hver dag. Det kommer kanskje som en overraskelse på mange lærere at våre ungdommer stort sett tar dette på strak arm, om enn ikke alltid med et smil. Det krever sin mann å smile når du står opp til knærne i gjørme i sludd og regnvær klokken sju mandag morgen. Paradoksalt nok er historisk sett sykefraværet hos de av våre medarbeidere som jobber ute betydelig lavere enn snekkerne som arbeider komfortabelt innomhus. Det er altså bare et spørsmål om innstilling.
I våre prosjekter er det heller ikke slik at alle medarbeiderne skal kunne alt, selv om det er det vi tilstreber. Vi har i årenes løp sett mange eksempler på eksepsjonelt dyktige fagfolk som har svake skriveferdigheter – vi kan ikke sende ut korrespondanse fra firmaet som de har forfattet uten å korrekturlest den først. Men det er uproblematisk, for vi har andre som er flinke på det. Disse fagfolkene har andre egenskaper som firmaet verdsetter svært høyt og de har kompensert for sine manglende akademiske ferdigheter med enestående praktiske ferdigheter. Da må de få lov til ikke å være god på alt. Det samme må gjelde på skolen.
En lærer i den offentlige skolen som underviser et trettitalls elever samtidig vil i liten grad ha mulighet for å følge opp hver enkelt på samme måte som vi har, det lar seg ikke gjøre. Den nærliggende konklusjonen vil derfor være at båndene mellom næringslivet og skolen må styrkes. For mange ungdommer vil det være riktig å kunne få en pause i de akademiske studiene ved å få lov til å arbeide én til én med mentorer utenfor skolen, men det krever fleksibilitet av alle involverte. Det vil også innebære at utdanningsløpet til enkelte ungdommer må kunne fravike standarden som majoriteten følger.
Vi er allerede i en situasjon hvor det utdannes altfor få håndverkere og fagarbeidere. For å kunne øke rekrutteringen til bransjen må det derfor legges opp til at bedriftene tar til seg langt flere lærlinger enn det som gjøres i dag. Vi kan vise til mange historier som viser at skoletrette og «umulige» ungdommer fungerer fint hos oss, mon tro om det ikke burde være mulig å opprette flere lærlingeplasser også i andre bransjer. Det er mulig å se for seg en viss grad av skreddersøm hvor man tar hensyn til ungdommenes sterke og svake sider, for ikke å snakke om det de interesserer seg for.
I en bransje med konstant underkapasitet på ingeniører og fagarbeidere er det ingenting annet vi ønsker oss mer enn at flere tar høyere utdanning eller fagbrev innen Bygge- og Anleggsfag.
Vi har mange dyktige «lærere» hos oss som kan lykkes der den offentlige skolen ikke har gjort det, selv om også vi har mye å lære av de flinke lærerne i den offentlige skolen. Det beste ville være om utdanningsløpet til våre ungdommer var resultatet av en bevisst plan, heller enn de tilfeldighetene som ofte fører dem inn i våre rekker. Da kunne muligens også vi gjøre en enda bedre jobb.
Det vi har felles med lærerne er ønsket om å gjøre alle ungdommene til gagns mennesker, hvor de er til nytte for seg selv og andre.
john@grent.no