Å tenke på engelsk

Debatten gikk forutsigbart i retning av at OIS er en privat skole for en bemidlet elite, og at kronprinsparet dermed fjerner sin datter fra folket. Kronprinsparets begrunnelse – at de ønsker at Ingrid Alexandra skal få en «grunnleggende kompetanse i å tenke, snakke og skrive engelsk» – ble behandlet nærmest som en bortforklaring. Denne begrunnelsen fortjener imidlertid å bli tatt på alvor, spesielt siden den speiler ønskene til en ikke ubetydelig andel vanlige norske foreldre.

Begrunnelsen tok utgangspunkt i Ingrid Alexandras «spesielle behov» for språkkunnskaper – hennes internasjonale rolle. Prinsessen er imidlertid ikke det eneste norske barnet med et slik «spesielt» behov. Alle norske barn møter daglig en global virkelighet med utstrakt bruk av engelsk. Universitetsstudier krever et høyt språkferdighetsnivå, og mange vil ønske å dra på utenlandsopphold i forbindelse med studiene. Etter hvert skal de også konkurrere på et arbeidsmarked hvor avansert engelsk blir en stadig mer nødvendig kvalifikasjon. Ikke rart da, at skoler som Trondheim International School og Birralee International School and Kindergarten opplever pågang også fra «helnorske» foreldre som ønsker plass for sine barn. Disse barna havner imidlertid oftest på venteliste bak barn med internasjonal bakgrunn.

Debatten ga ordet til flere forsvarere av «vanlig» norsk skole. Unio-leder Anders Folkestad ser ut til å mene at kompetanse i å tenke, snakke og skrive engelsk er noe man kan oppnå i høy nok grad her. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) hevder at engelskundervisningen i norsk skole er god, og påpeker at norske elever er blant de beste i verden i engelsk. Språkviter Glenn Ole Hellekjær på sin side poengterer at elevene, kanskje nettopp derfor, ikke får nok utfordringer i engelsktimene. Implisitt – hvis elevene bare hadde fått større utfordringer, hadde alt vært vel og bra.

Så hvorfor ønsker noen norske foreldre likevel å velge bort vanlig skole? Her må vi se på de ulike målsetningene for faget i de ulike skoletypene. Mens den offentlige skolen i praksis tar mål av seg til å lære elvene engelsk som fremmedspråk (andrespråk), så tilbyr de private skolene en mulighet til å oppnå noe tilnærmet morsmålskompetanse. Det er muligens dette kronprinsparet har i tankene når de sier at de vil at Ingrid Alexandra skal lære å tenke på engelsk.

Vi må også se på ulikhetene i pedagogikk. Vanlig skole benytter seg av formell språkundervisning. Alle som har lært et fremmedspråk på denne måten, vet at det kan ta år med møysommelig innlæring, og at det kanskje aldri blir skikkelig dreis på ting med mindre man får brukt språket aktivt daglig i en lengre periode, med andre ord, før man tar saken i egne hender. De engelskspråklige skolene benytter seg derimot av immersion, eller språkbad, noe som vil si at alle fag undervises på engelsk, og at språket brukes også utenfor skoletimene, i pauser og i lek. Dette speiler en naturlig språktilegnelsesarena hvor språket glir forholdsvis raskt inn, og forskning viser at denne formen for pedagogikk fører til at vi kognitivt prosesserer andrespråket mer likt måten vi prosesserer morsmålet på.

Norske foreldre som ønsker å gi sine barn språkbad, må i dag sende sine barn til en privat skole. I Sverige har den offentlige skolen i en årrekke hatt anledning til å innføre delvis språkbad – det vil si tospråklige skoler hvor ett av undervisningsspråkene er engelsk. Hvor mye av undervisningen som er på engelsk varierer alt etter tilgjengelig kompetanse, men etter loven går grensen ved halvparten. Tospråklige forsøk forekommer også i Norge, men i mer begrenset omfang, fortrinnsvis på senere klassetrinn (ungdomsskole), og med fokus på en rekke språk. Det sier seg selv at man dermed risikerer å utvanne effekten, iallfall hvis man ikke begrenser språkbadet til ett språk per skole, i tillegg til norsk.

Vi vet at når en befolkning er tospråklig, og ett av språkene har dominerende status, så er det en reell fare for at det svakeste språket havner i bakleksa. Dette er en trussel som bør tas på alvor. Likevel henger det ikke helt på greip å skulle jobbe for bevaring av det norske språket gjennom konsekvent å tilby en mindre effektiv pedagogikk som fører til et svakere læringsresultat i et såpass viktig fag som engelsk.

Det er i en årrekke blitt jobbet systematisk med å styrke norsken i forhold til engelsk. Dette gjør at norsken holder god stand, selv om vi hver dag er vitne til endringer i morsmålet som skyldes engelsk påvirkning. En sterk språkpolitikk vil bli essensiell også framover, og det er viktig å huske at problemet med forsvinnende språk er størst i land uten politisk vilje eller økonomi til å føre slik politikk.

Det er vel heller ikke slik at alle umiddelbart vil velge et tospråklig alternativ. En svensk evalueringsrapport anslår at én prosent av svenske elever tar en form for engelskspråklig utdannelse, privat eller offentlig. Det det dreier seg om, er at slik situasjonen i Norge er nå, så blir den økonomiske eliten også fort en språklig elite. Tospråklige offentlige skoler vil iallfall teoretisk kunne spre språkmakten jevnere. Og Ingrid Alexandra kunne fått muligheten til både å lære å tenke på engelsk, og få tilbringe deler av sin dannelsesreise blant folket.