«Vind sår de, og storm skal de høste», skriver profeten Hoseas. «Deres korn får ikke aks, deres grøde gir ikke føde; og om det gir noe, skal fremmede spise det opp», heter det videre. Fremmede aktører setter sitt preg på situasjonen i Midtøsten.
Islamistmilitsen ISIL er sammensatt av mange fremmede krigere. Den får også støtte fra andre militser. Ungdommens Shura-råd, i havnebyen Derna øst i Libya, ga for eksempel sin tilslutning til ISIL i oktober.
Shura-rådet ble straks etter straffet for sin tilslutning av en rivaliserende milits, Abu Salims Martyrbrigade. Libyas regjering grep ikke inn. For Libya har ingen regjering. Eller rettere sagt: Libya har mange regjeringer. Alle har en militær styrke i ryggen, for ellers kunne de ikke fungere som ordensmakt. Men det er et problem at disse styrkene er løse koalisjoner av lokale militser.
Libya er med andre ord ingen stat. For en stat har én regjering. Og regjeringen har monopol på legitim voldsmakt. I Libya gikk voldsmonopolet i full oppløsning etter Muammar Gaddafis fall.
Mange steder i Nord-Afrika og Midtøsten har statsmaktens voldsmonopol forvitret etter den arabiske våren. Resultatet av våren har ikke vært demokrati, men kaos. Fra kaoset har det vokst frem lokale voldsgrupper. Libya er fullt av dem. I Syria kjemper regimet til Bashir al-Assad mot mange av dem. Det samme gjør regimet til Haider al-Abadi i Irak.
ISIL er en av disse gruppene. I løpet av sommeren rykket den gjennom provinsene nord i Irak i retning av hovedstaden Bagdad. På veien fikk den støtte i de sunnidominerte områdene. Lenger sør møtte ISIL økende motstand. Ikke fra Iraks regjeringsstyrker, men fra lokale, ofte stammebaserte sjia-militser.
Hvordan kan vi forklare denne utviklingen av militser og fremmedkrigere? Noen legger skylden på Vesten. De hevder at fremmede kolonimakter i sin tid trakk tilfeldige grenser og laget kunstige stater. Kroneksemplet er den britisk-franske avtalen fra 1916 – Sykes-Picotavtalen – som skapte både Syria og Irak.
Andre fremholder at problemet ikke skyldes kolonimaktene, men religiøse motsetninger innad i islam mellom sunni og sjia. De ser opprøret i Irak og Syria som en folkelig sunni-reaksjon på undertrykkende sjia-regimer – som Assad-familien i Syria og al-Malaki-regimet i Irak.
Regjeringer i Nord-Afrika og Midtøsten har ofte brukt statens voldsmonopol til å fremme egne særinteresser. Her ligger en av grunnene til at mange land mangler skoler, sykehus og andre fellesgoder. Og til at de mangler demokratiske styresett: Den gruppen som til enhver tid sitter ved makten bruker statens voldsmonopol til andre formål enn å bygge opp sivile fellesinstitusjoner. De fremmer egne interesser på bekostning av fellesskapets.
Der statsmakten har forsømt nasjonale fellesoppgaver har religiøse organisasjoner ofte fått fotfeste. Islamistgrupper som Hamas har fått legitimitet blant fattige og minoriteter fordi de har gitt undervisning, formidlet jobber, skaffet boliger, helbredet syke og utført sosiale tjenester som staten har forsømt.
Dette har de ofte gjort med bistand fra fremmede. Først og fremst fra trosfeller i andre land. Regjeringer i Midtøsten har ikke hatt for vane å samarbeide med motstandere i eget land. De har snarere forsøkt å fjerne dem. Assads regime tok statsborgerskapet fra titusenvis av kurdere. Nouri al-Maliki fjernet sunnimuslimer fra regjeringen og statsadministrasjonen.
Saddam Hussein og Muammar Gaddafi pågrep de mest aktive motstanderne sine. De gjorde dette for å hindre fremveksten av sosiale nettverk og politiske institusjoner som kunne true maktmonopolet deres. Men de forhindret samtidig fremveksten av et sivilt samfunn. Og da de falt, kollapset hele styresettet med dem. For det fantes ingen sivile institusjoner som kunne bygge noen ny orden etter dem. Det fantes ingen nettverk som kunne samle folket. Ingen kanaler som kunne formidle folkets meninger. Ingen organisasjoner som kunne koordinere folkets ønsker og omdanne dem til krav og politiske beslutninger.
Utviklingen kunne bare gå to veier. Enten ville noen ta makten og gjenreise det gamle regimets orden. Eller så ville staten falle sammen.
I Egypt ble regimets gjenreist. Her beholdt hæren både enhet og disiplin gjennom krisen. Ved hjelp av voldsmonopolet sitt gjenopprettet generalene orden i samfunnet.
I Afghanistan og Irak falt staten sammen. Det var en følge av USAs invasjoner. Staten falt sammen i Libya også og den rakner i Syria. Dette var følger av den arabiske våren.
Den arabiske våren viser først og fremst at det er så uendelig mye lettere å ødelegge statsmakten enn å bygge den opp. I tillegg viser den at dersom statsmakten ødelegges, vokser det lett frem lokale militser fra maktvakuumet. Militsene konkurrerer om territorium, ressurser og rekrutter – inkludert ressurser og rekrutter fra fremmede land.
ISILs fremvekst må ses i denne sammenhengen. Den er en sunni-milits som eksisterer på grensen mot sjia-regimer. Den rekrutterer fremmedkrigere med en ekstrem religionsretorikk og spektakulære halshugginger. Sosiale media har gitt denne rekrutteringsteknikken skremmende gode resultater. Og har gjort Hoseas’ spådom mer aktuell.