Ungdom som har hatt tiltak i barnevernet etterlyser bedre oppfølging etter fylte 18 år. Dette kommer fram i ny forskning fra NTNU, hvor ungdommenes egne erfaringer med barnevernet har vært hovedfokus.
Overgangen fra ungdomstid til voksenlivet kan være en utfordring for mange ungdommer, og de aller fleste er avhengige av både materiell og emosjonell støtte fra familie eller annet nettverk. Mange ungdommer får økonomisk støtte, flyttehjelp, hjelp til å orientere seg i systemer, og de kan ringe til foreldrene når de trenger råd eller bare noen å snakke med. For ungdommer som har hatt langvarig kontakt med barnevernet er situasjonen ofte annerledes. Barnevernloven gir derfor rom for å følge opp ungdommene til de er 23 år i form av «ettervern». Dette vil si at ungdommer som allerede har tiltak i barnevernet før de fyller 18 år kan motta tiltak fra barnevernet også i en overgang til voksenlivet. Dette kan være økonomisk bistand, samtaler, veiledning, bolig, oppfølging og mye annet. Grunnen til dette er at disse ungdommene ofte mangler «sikkerhetsnettet» som andre ungdommer har. Likevel avsluttes altså ofte barneverntiltakene i denne sårbare overgangen.
Vi har nylig intervjuet rundt 50 ungdommer i alderen 17- 26 år om deres kontakt med barnevernet og overgangen til voksenlivet. Mange av disse ungdommene har hatt en vanskelig oppvekst og langvarig kontakt med barnevernet. Flere har i årevis levd med vold i hjemmet, foreldre med rusproblemer eller foreldre med psykiske vansker. For mange av ungdommene har dette ført til en ungdomstid preget av ustabilitet, kriminelle handlinger og/eller rusmisbruk. De som opplever å ha fått hjelp fra barnevernet beskriver hjelpere som de har fått en god relasjon til og som de etter hvert har opparbeidet et tillitsforhold til. Ungdommene beskriver dem som personer som har lyttet til dem, som har tatt dem på alvor og som har hatt tro på at de kan få til endringer i eget liv.
For de fleste ungdommene i våre studier har tiltakene fra barnevernet blitt avsluttet langt tidligere enn ved 23 år, og mange sier at vi skulle ønske vi fikk oppfølging lenger. Mange av ungdommene har ikke fått tilbud om ettervern og har ikke visst at ettervern var en mulighet. Retningslinjene på dette området er klare og sier at alle ungdommene, i god tid før de er 18 år, skal få informasjon om muligheten for ettervern, og at saksbehandler skal diskutere med ungdommen hva han/hun ønsker. Dette betyr ikke at alle ungdommer skal motta ettervern, men at de skal informeres om muligheten og at det skal gjøres en faglig vurdering av behovet. Mange av ungdommene vi har intervjuet har aldri fått denne informasjonen, og flere av ungdommene har inntrykk av at de ikke kan få hjelp fra barnevernet lenger enn til du er 18 år.
Med bakgrunn i manglende oppfølging av ettervern ble det i 2009 gjort en tilføyelse i barnevernloven, hvor det understrekes at det skal fattes vedtak ved opphør av tiltak når ungdommen fyller 18 år. Vedtaket skal «begrunnes ut fra hensynet til barnets beste». Gjennom intervju med både ungdommer og ansatte ser vi at dette ofte ikke følges opp, og mange får ikke dette avslutningsvedtaket. Dette gir heller ikke ungdommene adgang til å klage på at tiltak avsluttes.
Ansatte har et klart bilde av at det har vært innstramminger på ettervern som gjør at det skal mer til for at ungdommene får ettervern enn tidligere.Dette knyttes i stor grad til økonomiske innstramminger og føringer fra politisk hold om hva som skal prioriteres. Det legges stor vekt på forebyggende arbeid og tidlig innsats overfor de yngste barna, med det resultat at ungdommene blir nedprioritert. Flere ansatte beskriver at mange ungdommer får avsluttet tiltakene når de kanskje trenger det aller mest.
Resultatet av innstrammingene og manglende informasjonen om rettigheter gjør at flere blir overført til voksentjenestene (som regel Nav) tidligere enn nødvendig. Dette er jo i seg selv et paradoks om vi ser dette i sammenheng med samfunnets ønske om å hindre atunge voksne starter sitt voksenliv som brukere i Nav. Ved overgang til voksentjenestene opplever ungdommene brutte relasjoner til personer som de synes har vært en støtte og som de har opparbeidet et tillitsforhold til. De som jobber tett på ungdommene ser at et brudd i relasjonen og overføring til voksentjenestene vil kunne få negative konsekvenser. Eksempelvis kan det bety at ungdommer som prøver å komme seg ut av rusmisbruk/kriminalitet faller tilbake. I voksentjenestene får de ofte mindre oppfølging, og de møter et system som stiller helt andre krav til dem. Av ungdommene som ble overført til andre tjenester opplevde de fleste at dette ikke hadde noen hensikt. Noen opplevde positiv kontakt med voksentjenestene, men de fleste beskrev dette som et vanskeligere system med klart mindre tilgjengelighet og oppfølging.
Våre studier viser altså tydelig at det er store utfordringer på ettervernsområdet. Den ene delen handler om det barnevernet må gjøre, som ganske enkelt handler om å legge til rette for medvirkning og ettervern. De må snakke mer med ungdommene, gi informasjon, spørre etter ungdommene meninger og tanker, og bruke tid på hver enkelt ungdom. Den andre handler om politisk vilje, da dette forutsetter at ettervern settes på den politiske dagsorden og prioriteres budsjettmessig. Investeringer i ettervern handler om å gi ungdommer som har hatt en vanskelig start en større sjanse til å greie overgangen til voksenlivet. Det kan vise seg å bli en god investering!