Kommunereformen er kanskje den viktigste moderniseringen av offentlig sektor på 50 år. Målet er mindre byråkrati, mer lokaldemokrati og bedre tjenester til innbyggerne der de bor.
Motstandere av reformen gjør sitt beste for å spre myter og spekulasjoner for å avspore debatten. Derfor vil jeg gjerne klargjøre hvorfor kommunereformen er igangsatt.
Det er 50 år siden forrige gang kommunegrensene ble trukket opp. Siden den gang har kommunene fått langt større, flere og mer komplekse oppgaver. Eksempler er barnevern, eldreomsorg, tilbud til psykisk utviklingshemmede og kunnskapsløftet i skolen. Oppgaver knyttet til arealplanlegging og miljøvern er utvidet og blitt mer komplisert. Samtlige av oppgavene skal håndteres med høy kvalitet – uansett om kommunen har 700 innbyggere eller 600000 innbyggere.
I tillegg er kommunikasjonene endret – stikkord er veier, biler, kollektivtransport og internett. Det er derfor på høy tid at vi med friske øyne ser på om også kommunenivået trenger å tilpasses vår nye hverdag.
Utfordringene er ulike: Noen kommuner opplever lavt innbyggertall og fraflytting, og sårbarhet for viktige velferdstjenester. Andre steder vokser kommunene sammen, men har kunstige kommunegrenser som hindrer fornuftig planlegging av boliger, skoler og næringsareal.
Vi gjennomfører derfor ikke kommunereformen for å forandre Norge, men fordi Norge har forandret seg. Alternativet til sterkere kommuner, er fortsettelse av de siste tiårenes sentralisering og økt statlig detaljstyring. Høyre mener at oppgavene utføres bedre når de løses lokalt.
Utgangspunktet må være hvordan vi sørger for best mulig kvalitet i oppgavene kommunene skal løse. Men også hvordan vi kan skape sterkere kommuner som styres mindre av staten. Færre og sterkere kommuner legger grunnlaget for å flytte mer makt og ansvar til kommunene. Da skaper vi levende lokaldemokrati.
Det har vært mange spørsmål om innbyggertall. Norge har en særegen geografi, og Høyre stiller derfor ikke krav til et tallfestet antall innbyggere eller kommuner.
Det er bred tilslutning i Stortinget til behovet, målet og hovedlinjene i reformen. Ap er i det store og hele enig med Høyre, og famler i et forsøk på å skape konflikt. Så langt består angrepene i å fremstille det som at Høyre vil slå sammen kommuner med tvang og at reformen går for fort. I spørsmål om bruk av tvang er Høyre og Ap enige: Lokale beslutninger er det vi ønsker, men én kommune skal ikke kunne forhindre sammenslåinger som er hensiktsmessige ut fra regionale hensyn. Når det gjelder tidsperspektivet har kommunene, dersom de vil nyte godt av de økonomiske virkemidlene som er satt opp, fått frist til sommeren 2016 med å fatte vedtak om sammenslåing.
I dag sliter mange kommuner med for små fagmiljø til å løse oppgavene på en god måte. Et eksempel er barnevern, hvor mange små kommuner bare har en eller to fagansatte. Det kan være dyktige fagfolk, men miljøet er lite og sårbart. Det er brukerne med størst behov som er mest sårbare hvis fagmiljøene blir for små.
I tillegg til å sette kommunene i stand til å løse viktige utfordringer de har i dag, må vi skape robuste kommuner for fremtiden. Enkelte kommuner opplever både fraflytting og en økende andel eldre, andre kommuner opplever tilflytting og store vekstproblemer. Disse problemene kommer ikke til å gå over og må håndteres.
Kommunestrukturen har i liten grad endret seg i tråd med hvor folk bor, jobber og gjør fritidsaktiviteter. Lokalsamfunn som henger sammen for innbyggerne i hverdagen bør fungere sammen. Kommunegrensene må derfor i større grad reflektere «hverdagsregioner» som er naturlige fellesskap for de som bor der.
Spesielt Sp forsøker å fremstille reformen som en sentraliseringsreform. Det er dagens kommunestruktur som bidrar til sentralisering, fordi oppgaver heller løses på statlig eller fylkesnivå, eller ved at staten detaljstyrer kommunene gjennom lover. Det er en utvikling vi vil snu. Kommunereformen er derfor også en demokratireform.
Fremveksten av interkommunale selskaper viser at flere oppgaver er for store for mange av dagens kommuner. Viktige beslutninger som infrastruktur og grunnleggende velferdstjenester, er blitt flyttet vekk fra folkevalgte organer. Dette svekker demokratisk kontroll med oppgavene.
I løpet av våren kommer det en egen sak til Stortinget med regjeringens forslag til hvilke oppgaver og hvilket økt ansvar, større og mer robuste kommuner kan få.
Kommunereformen er i full gang. Siste oversikt fra Kommunal Rapport viser at 250 kommuner er i gang med nabopraten. Behovet for kommunereformen er overmodent. Nå trenger vi handling.