Intensjonene var de aller beste som den gang – uten sammenligning for øvrig – Reitgjerdet ble opprettet for «særlig farlige sinnslidende menn». Klæbu var for de ånds-svake, som det den gang het. Men som i likhet med Reitgjerdet kom det også til å dreie seg om arbeidsplasser. På det meste var det i Klæbu 400 pasienter/klienter, mens antall årsverk knyttet til hele «bedriften» var oppe i ca. 800, ingen beskjeden arbeidsplass i ei lita bygd. Aner vi mye av dette bak kampen som oppsto da også Hallsetheimen skulle legges ned?
Om alt dette og mere til er det gitt ut en grundig og interessant bok i regi av Klæbu Historielag, og med Per Ingmar Kosberg som forfatter. «Omsorg i end-ring» er også en dekkende tittel for hvordan «åndssvake» er blitt sett på fra tidenes morgen og frem til i dag. Nå skulle de beskyttes mot «å lide overlast, skjermes mot nød, utnytting, isolasjon og overgrep», som det het.
Men ikke uten religiøs påvirkning eller som det sto i et «trøstens» brev anno 1923 til foreldre som hadde mistet sin sønn: «Han tapte ikke noget på å flytte herfra. Vi som tror på Gud, vet at på den nye jord, skal ingen stå i skyggen».
I slike detaljer er Kosbergs bok om det som først het «abnormskolevesenet», også fremragende samfunnshistorie.
Hvordan havnet denne skolen og pasientgruppen i ei lita bygd? Fordi det som het Klæbu seminar ble flyttet til Levanger. (Og ble forløperen for Lærerskolen). Bygningene var derfor ledige da staten i 1912 vedtok å anskaffe 900 plasser for «åndssvake». De 200 som skulle dekke Trøndelag og Nord-Norge, fant altså sin plass i Klæbu. Tre avdelinger kom etter hvert i bruk: «Pikebygget», «Guttebygget» og C-bygget som til daglig ble kalt «Krøplingen». Tankene rundt det, kan man gjøre seg selv.
Boka om Klæbu pleiehjem, senere Hallsetheimen, er en bok som løfter seg over de vanlige institusjonshistoriene, også fordi den kommer til å handle om endringene i samfunnets syn på denne pasientgruppen av tilbakestående, som det en gang het til de langt mer nyanserte syn langsomt vant frem. I sitt vesen er denne endringen også dramatisk, hva denne boken også fortjenstfullt handler om. Den forteller også om et opplæringstilbud som bare langsomt kom etter, om okkupasjon, om arvelover og rasehygiene. Det siste slo aldri til i institusjonen, (mange av de ansatte sluttet for øvrig i 1942). Det handler også om matmangel selv på et sted som dette – om en tid da Klæbu måtte ta mot pasienter fra Rotvoll – «alt fra sikringsdømte forbrytere til gatepiker», og om de første arbeidsstuene da pasientene ble mer sysselsatt enn før.
Klæbu pleiehjem/Hallsetheimen var først og fremst en kvinnearbeidsplass, meget viktig for kommunen uten at klæbyggene generelt viste stor interesse for institusjonen. Da den første mannlige sykepleier ble ansatt, fikk han ikke uventet en administrativ plass. Ennå i 1973 var «mesteparten av hjemmets fagstab ufaglært», som Adresse-avisen skrev – uten at nødvendig kritisk journalistikk her får den fortjente plass den fikk i den mer «synlige» Reitgjerdet-saken.
Men i 1960 kom den opprinnelige danske overlege Mogens Rasmussen – oppfordret via en bakkanal av statsråd Gudmund Harlem – om søke seg til Klæbu og å rydde opp i de stivnede forholdene på pleiehjemmet. Mange opplevde det som en «revolusjon», enkelte – også av foreldrene – som en trussel mot kristen moral. (Før var det slik at hvis to pasienter gikk «hand i hand» kunne de få en form for husarrest!)
Rasmussen ble værende på institusjonen i ti år, og snudde opp ned på det meste – også på tallet av uteværende pasienter. Han var bl.a. også opptatt av å få flere typer fagfolk til institu-sjonen.
I 1971 sluttet Rasmussen som overlege for å overta en tilsvarende stilling for Møre og Romsdal. Han var ambivalent til det å slutte, men var sliten. Det arbeidet han hadde vært alene om, ble deretter fordelt på fem nye stillinger!
Men det fulgte nye og hardere strider. Etter en ny lov var omsorgen for utviklingshemmede lagt under fylket. Den såkalte «Gro-saken» hadde åpnet øynene hos mange for hvor underprivilegert de psykisk utviklings-hemmede var. Målsetting om kvalitet samtidig som antall beboere skulle reduseres, var stridens kjerne.
Partene sto steilere og steilere mot hverandre. Styreleder Jorunn Wormdahl Asbøll gikk av i protest. Det kan vel også legges til fylkets motpart, Sjur Børve, heller ikke var den som ga seg lett. Men pressen tok den for-tjenstfulle kritiske rolle den skal ha i slike spørsmål.
Boka forteller om 73 års institusjonsliv. En som arbeidet ved institusjonene i Klæbu fra 1960-årene til 1980-tallet har karakterisert utviklingen som fra steinalder til ny tid, men noen vil vel mene at steinalder-en varte litt for lenge.