Sjømatindustrien gir ikke så mange gode arbeidsplasser og skatteinntekter til den norske velferdsstaten som den kunne gitt. Nye rammebetingelser må til.
Stoltenbergregjeringen oppnevnte i 2013 et utvalg for å utrede sjømatindustriens rammevilkår og foreslå tiltak som kan bidra til økt verdiskaping i hele den norske verdikjeden for sjømat. Sjømatindustrien er den landbaserte delen av sjømatnæringen som bearbeider fisken fra fiskeflåten og oppdrettsanleggene, og markedsfører denne til utenlandske markeder.
Bakgrunnen for oppnevningen av utvalget var at betydelige deler av sjømatindustrien i mange år har slitt med dårlig lønnsomhet. For eksempel har driftsresultatet for fiskeindustribedriftene vært 2% av omsetningen siden begynnelsen på 1990, og trenden har ikke vært positiv. Fiskeindustrien på land har også blitt en stadig mindre attraktiv arbeidsplass for norske arbeidstagere. Den har gått fra 90% sysselsatte norske statsborgere i 2000 til under 60% i 2012. I sum gir ikke sjømatindustrien så mange gode arbeidsplasser, eller den verdiskaping og de skatteinntekter til den norske velferdsstaten som den kunne gitt.
Det er krevende å konservere fisk slik at den er et attraktivt produkt over lang tid. Det er enda vanskeligere å konservere en hel næring – teknologi, organisering og de sysselsatte sine krav og forventninger – over lang tid, spesielt når næringen konkurrerer i et komplekst globalt marked med hard konkurranse og stadige endringer.
Fiskerinæringen står overfor et svært omfattende sett med reguleringer som savner sidestykke blant konkurranseutsatte næringer, og som er konserverende. Reguleringene begrenser bedriftene sin handlefrihet og evne til å innovere, slik at de kan være internasjonalt konkurransedyktige og attraktive for norske arbeidstagere.
Sjømatindustriutvalget påpeker i sin NOU-rapport (2014:16) at fiskerinæringen alltid må reguleres for å sikre miljø og fiskebestandene, og dette vil det bli enda mer fokus på i framtiden. Men utvalget foreslår å gi den fiskeribaserte næringen økt handlingsrom innenfor bærekraftige rammer. Bedrifter som opererer i krevende, men svært forskjellige internasjonale markeder, skal kunne velge løsninger som gjør dem konkurransedyktige.
Produksjonen av sjømat begynner på havet. De valg som fiskeflåten gjør når de investerer i fartøy og redskap påvirker økonomi og kvalitet både på sjø og land. Rapporten fra utvalget foreslår at fiskeflåten skal få større frihet til å velge fartøysteknologi og fiskekvoter i sammenheng. Utvalget foreslår en friere omsetning av fiskekvoter innenfor en bærekraftig totalkvote, slik at fiskeflåten kan skape lønnsomhet ut av store og langsiktige investeringer. Når forbrukeren ikke finner fiskeproduktet i hylla i supermarkedet, eller når det er få dager til produktet går ut på dato, så skyldes det noen ganger at sjø og land ikke har organisert samhandlingen sin godt nok, eller får mulighet til å gjøre det med dagens reguleringer.
Samhandlingen mellom fiskeflåten og sjømatindustrien er også helt avgjørende. Det har stor betydning for en fiskeindustribedrift når fiskefartøyer velger å fiske, hvor mye de fanger, hvordan de fanger fisken, hvordan de behandler den om bord, og hvordan de kommuniserer med bedriften på land. I moderne sjømatproduksjon skal flere ledd gjøre mange ting riktig for å skape verdier for kundene og holde kostnadene nede. Hvis det svikter på sjø eller land, eller i samhandlingen mellom dem, så reduseres kvalitet og verdi for kundene. Da blir det også en mindre kake å fordele mellom sjø og land. Og det blir mindre skatteinntekter til å finansiere velferdsstaten vår.
I dag er fangstene begrenset av fiskekvoter, men bare fiskere og fiskebåtredere kan eie kvoter. Utvalgets flertall foreslår at også sjømatindustribedrifter skal få eie fiskekvoter, med det forbehold at en lovmessig endring sikrer fortsatt norsk eierskap. For noen bedrifter vil egne kvoter bidra til en bedre utnyttelse av kostbart produksjonsutstyr og bedre evne til å tilfredsstille krevende kunder. Det vil også bidra til bedre arbeidsplasser, fordi bedriften kan planlegge og skape mer forutsigbarhet både på kort og lang sikt.
Ikke alle sjømatindustribedrifter vil ønske å eie fiskekvoter. I fremtiden vil nok mye av fisken omsettes i åpne, velfungerende markeder mellom flåte og fiskeindustri. Poenget er at de som kan bli mer konkurransedyktige ved å kjøpe fiskekvoter skal kunne gjøre det, i konkurranse med andre bedrifter på sjø og land.
Utredningen foreslår også en rekke andre tiltak for å øke verdiskapingen i hele sjømatnæringen, både på sjø og land. Den legger til rette for at bedriftene i sjømatnæringen skal konkurrere på like vilkår, og innenfor normer som det norske samfunnet ønsker. Utvalget gir et bidrag til at næringen kan tilby attraktive arbeidsplasser i fremtiden, og bedrifter hvor dyktige medarbeidere har rammebetingelser for å finne stadig nye løsninger og skape verdier for hele samfunnet.
Ulønnsomme bedrifter i sjømatindustrien som ikke kan rekruttere og holde på kompetent arbeidskraft mangler kraft til å innovere og investere. For Trøndelag vil en mer lønnsom og attraktiv sjømatindustri bli en bedre partner og større kunde for de sterke teknologimiljøene ved Sintef, NTNU og leverandørbedriftene. Denne regionen har en sentral og unik rolle i sjømatindustriens innovasjonsprosesser. Regionens bidrag til verdiskapingen vil bli enda større dersom sjømatindustrien får nye rammebetingelser.