Dagens blå-blå regjering er i endringsmodus, og et av lovendringsforslagene som skal behandles av Stortinget nå i vår, er å oppheve konsesjonsloven og boplikten.
Vedtas lovendringen innebærer det bl.a. at det ikke lenger vil være mulighet for det offentlige å stille vilkår for å godkjenne kjøpere som vil overta en eiendom på mer enn 25 da dyrkajord.
Mange frykter at et slikt frislipp vil åpne for at landbruksjord igjen blir et spekulasjonsobjekt i Norge. Det er i så fall ironisk at dette endringsforslaget kommer like etter at vi har markert 200-årsjubileet for Grunnloven. De bøndene som møtte ved Riksforsamlingen på Eidvoll, hadde med seg en relativt fersk historie om hva leilendingssystemet hadde betydd og fremdeles betød for de som drev jorda. Leilending var betegnelsen på en bonde som leide jord av en jordeier.
Det historiske grunnlaget for utbredelsen av leilendings-vesenet i Norge finner vi tilbake i middelalderen. Ved etableringen av erkebispesetet i Nidaros i år 1153, var det en forutsetning at kirken måtte sikres et økonomisk grunnlag. På bakgrunn av krav fra den katolske kirke ble det tatt inn i Frostatingsloven at for framtida skulle hver mann kunne gi bort en tidel av all arvet eiendom, odelsjorda, og en fjerdedel av det han selv hadde ervervet. Over tid ga dette, sammen med ivrig bøtelegging for brudd på kirkens påbud, en voldsom endring i eierstrukturen for fast eiendom. På det meste eide enheter innenfor den katolske kirke nærmere 700 gårder i området som i dag utgjør Nord-Trøndelag. Ved reformasjonen i år 1537 gikk dette over til å bli kongens gods.
Når kongemakta hadde behov for styrking av sine finanser, ble det gjennomført storstilte salg av krongods, ofte «en-bloc» som ga fordel til kapitalsterke jordeiere. Tallet på leilendinger forble derfor høyt, og så sent som i år 1700 var det bare 4 prosent av jorda i Stjør- og Verdal fogderi som var selveiet jord. Resten var eid av store landeiere, såkalte proprietærer, og kongen/staten. Selv om leilendingene tidlig på 1700-tallet fikk forkjøpsrett, var det ikke lett å reise kapital for å kjøpe jorda de drev. Dette var noe av bakgrunnen for at Beitstad-bonden Sivert Bratberg under Riksforsamlingen på Eidsvold så sterkt argumenterte for at bøndene måtte ha eierskapet til jorda.
Selv om Europa på begynnelsen av 1800-tallet var preget av liberale strømninger og tanker om næringsfrihet, fikk bonderepresentantene på Eidsvold gjennomslag for å grunnlovsfeste odelsretten. Dette ble da sett på som et viktig regulerende tiltak for å sikre bøndene eierskapet til jorda. Grunnlovsfestingen bidro til en utvikling der den selveiende bonde kom til å stå vesentlig sterkere i Norge enn i våre naboland Sverige og Danmark.
Behovet for å lovregulere omsetning av viktige ressurser finner vi igjen tidlig på 1900-tallet, med bl.a. konsesjonsloven i 1906. Med nyvunnen selvstendighet vedtok det norske Stortinget en lov som sterkt regulerte adgangen til oppkjøp av vassdrag i Norge. Bare staten, kommuner eller norske borgere (ikke AS) skulle kunne kjøpe fosser uten konsesjon. Med vassdragsreguleringsloven av 1917 sikret de en hjemfallsrett til norske vassdrag som allerede var kjøpt opp, ofte med spekulativ hensikt.
Disse lovene ble vedtatt etter hard politisk kamp, der Høyre gikk i mot og hevdet at eksempelvis hjemfallsretten var i strid med Grunnlovens bestemmelser om privat eiendomsrett. Men det var samtidig en bred politisk opinion som ønsket dette velkommen, og ikke minst var statsminister og venstremann Gunnar Knudsen en ivrig forkjemper for det nye lovverket. I dag er det lett å se at disse lovene har vært svært viktige for Norge. I Trøndelag har dette vært med å sikre et offentlig eierskap av kraftressursene gjennom selskaper som NTE og Trønderenergi.
I 1920 fikk vi på samme vis jordkonsesjonsloven som ga det offentlige mulighet til å sette vilkår ved erverv av landbruksjord. Dette sikret lokalt eierskap til jordressursene og fikk bort leilendings- og husmannsvesenet, som var så godt som avviklet i 1930.
Også i moderne tid har de tankene som lå bak konsesjonslovene tidlig på 1900-tallet blitt videreført. Ved utformingen av petroleumslovgivningen var det viktig å sikre nasjonale interesser både i form av eierinteresser og vilkår for tildeling av rettigheter. Gjennom det statlige aksjeselskapet Petoro sikret den norske stat seg et direkte økonomisk engasjement i aktiviteten på norsk sokkel. Slik ble forutsetningene lagt for de verdiene som er bygd opp i oljefondet.
Det er tankevekkende å se at regjeringspartiene ønsker å gjennomføre lovendringer som opphever konsesjonsloven og boplikten, og gjentar argumentasjonen til de som kjempet mot konsesjonslovene først på 1900-tallet. Regjeringspartiene ønsker med dette å frata samfunnet muligheten til å stille noen grunnleggende vilkår ved overdragelse av viktige ressurser. Tidligere tiders framsynte politikere vant fram i den politiske kampen om å kunne knytte vilkår til eierskapet av slike ressurser. Det er viktig å ta opp kampen når disse verdiene igjen er truet.
I høringssvarene på lovforslaget gir et overveldende flertall av norske kommuner og fylkeskommuner signal om at konsesjonsloven og boplikten må beholdes. Jeg er trygg på at kommunene er i stand til å håndheve dagens regelverk rundt konsesjonslovgivningen på en god måte også i framtida. Dette bør ikke være et større ansvar enn det ansvaret kommunene har for å dekke ulike velferdsmessige behov for sine innbyggere.