Kronikk tirsdag 31. mars 2015

Den livsviktige debatten

Det siste vi trenger i debatten om legalisering av aktiv dødshjelp, er begreps-tåke i form av nytale.

Mot dødshjelp: Demonstranter mot aktiv dødshjelp protesterte utenfor den franske nasjonalforsamlingen da denne tidligere i måneden debattere hvorvidt landet skal tillate eutanasi.Foto: Remy de la Mauviniere /, Ap

Saken oppdateres.

Sven Egil Omdal skriver i Adressa 7.3. at ordet mord er «et av de mest belastede vi har», og at «mye taler for» at vi bør «diskreditere» ordet i debatten om assistert selvmord: «Ikke for å redusere alvoret og det endelige i avgjørelsen, men i respekt for at vi tenker forskjellig om individets rett til å velge sin egen avslutning når livet ikke lenger er til å holde ut.»

Omdal viser også til Nederland. Men i motsetning til Omdal, kaller nederlenderne en spade for en spade. Loven i landet opererer med følgende definisjon av assistert selvmord: «Med hensikt å hjelpe en annen person til å begå selvmord eller gi ham midlene til å gjøre dette.»

Dertil kommer at lovens navn inneholder uttrykket «assistert selvmord». Ettersom den bare omfatter leger, er det snakk om lege-assistert selvmord. I Sveits, derimot, kan hjelperen være en legmann, selv om en lege må undersøke pasienten først.

Ved siden av assistert selvmord har vi eutanasi, i Nederland kalt «drap på forespørsel», selv av de sterkeste tilhengerne av praksisen (jeg kjenner personlig flere av dem). Det stemmer helt med den norske straffeloven, som bruker formuleringen «er nogen med eget Samtykke dræbt» (§ 235).

Eutanasi er således frivillig per definisjon, og en lege er den endelige aktøren. Ved assistert selvmord har pasienten selv denne rollen. Eutanasi innebærer at legen først gir sovemedisin slik at pasienten faller i koma, deretter injiseres et muskelavslappende middel som forårsaker pustestans (kvelning), hvorpå hjertet stanser.

Til tross for at de aller fleste nederlandske leger er positive til eutanasi, avdekker kvalitativ forskning rettet mot nederlandske primærleger som utfører eutanasi – de står for mesteparten av tilfellene – at dette er dypt problematisk for mange av dem, både psykologisk og moralsk. Én lege omtalte seg selv som «bøddel», en annen beskrev eutanasi som «en råtten jobb», mens en tredje som hadde sluttet å gi eutanasi kalte det «sprøtt» å drepe egne pasienter.

Begreps-pusher Omdal har tydeligvis også noe han vil lære disse legene og oss andre: Leger som deltar i medisinsk avlivning av pasienter bare bidrar til å «forkorte» livet deres. Vel, om noen hadde skutt Omdal hadde det også «forkortet» livet hans. Men det er like fullt et drap.

I Nederland kreves i følge Omdal at pasienten har en «uhelbredelig sykdom». Det er feil. Loven sier ingenting om sykdom, men om lidelse («suffering»). Forskjellen er vesentlig – for ikke å si dødsviktig – ettersom det åpner for at f.eks. en som er lam fra halsen og ned etter en trafikkulykke, og som derfor nettopp ikke er syk, kan be om eutanasi. Den belgiske eutanasiloven, som er mer detaljert, men ellers svært lik den nederlandske, nevner sågar eksplisitt «ulykke».

De fleste som får eutanasi er kreftpasienter med kort forventet levetid, men også kronikere og psykiatriske pasienter får eutanasi, så lenge deres lidelse er «utålelig» og «uten utsikter til forbedring/håpløs» – de to hovedkravene i eutanasilovene i Nederland og Belgia. Og Belgia har nylig endret loven slik at også små barn kan be om eutanasi.

I Nederland er det et betydelig trykk for at også de som opplever «livstrøtthet/livslidelse» skal kunne be om eutanasi innenfor lovens svært vide ramme «lidelse». Dette er mennesker som ikke har noen alvorlig somatisk eller psykiatrisk sykdom, men som likevel ønsker å dø fordi «livet ikke lenger er til å holde ut», for å bruke Omdals formulering. Interessant nok er bortimot 1/3 av nederlandske leger positive til eutanasi ved denne typen eksistensiell, ikke-medisinsk lidelse.

I fremtidsromanen «1984» viste George Orwell hvordan «nytale» (Newspeak) representerer en total omskrivning av virkeligheten. Han skrev at «det politiske språket er laget for å få løgner til å høre ut som sannhet, og mord respektabelt». Det lyder unektelig mer tilforlatelig å si at pasienten «forkorter» sitt liv enn at han begår selvmord.

I Oregon-loven, som vitterlig regulerer legeassistert selvmord, brukes ikke dette uttrykket i det hele tatt. I stedet står det «ende mitt liv på en human og verdig måte». Det skal godt gjøres å finne bedre eksempler på en eufemisme – som betyr et «mildnende, omskrivende, smykkende uttrykk for noe som man ikke vil nevne ved sitt rette navn»(Store norske leksikon).

Ved å ta i bruk orwelliansk nytale, legger Omdal seg på nivå med dem som bedriver systematisk propaganda for legalisering av «dødshjelp», og som også liker ordet «forkorte» og misliker ordet «selvmord».

Legaliseringsspørsmålet er uhyre komplekst – medisinsk, etisk og juridisk. Dramatiske og opprørende pasienthistorier er viktige i debatten, som vist i NRKs dokumentar om en norsk kvinne som dro til Sveits og tok sitt liv.

Men individfokuset gjør at vi taper samfunnsfokuset av syne. For hva om en legalisering går ut over andre pasienter? At de føler seg presset til å be om eutanasi fordi de er en belastning økonomisk og for sine pårørende. I så fall vil den enes rett til å dø kollidere med den andres rett til å leve.

Forskningsmessig vet vi ikke om dette er tilfellet. Men er det sannsynlig at ingen pasienter vil føle et slikt press? På enkelte lindrende avdelinger i Belgia kan svært syke og ytterst sårbare pasienter velge mellom palliativ behandling og dødssprøyten. Jeg ville nektet å være pasient et slikt sted.

Det siste vi trenger i denne bokstavelig talt livsviktige debatten er begreps-tåke i form av nytale. Unge Venstre presterer i Adressa 17.3. å kalle assistert selvmord for «livsavsluttende behandling». Orwell snur seg i sin grav.

§
Vis debatt
comments powered by Disqus
Gikk du glipp av disse?