Frykt for umoral og skandaliserte ekteskap, for utidig inngripen i privatlivet, og for at selve ekteskapets fundament ville rokkes.
Hundre år etter at de «castbergske barnelover» ble vedtatt på Stortinget, er det vanskelig å forstå den motstanden de vakte i samtida. I dag står barnelovene fremdeles som en påle i utviklinga av det norske velferdssamfunnet.
Tanken om at alle barn skal sikres lovfestet vern og en god oppvekst, vant fram mot slutten av 1800-tallet. Industrisamfunnet førte med seg utbredt fattigdom, barnearbeid, og høy barnedødelighet. Det bidrog til å vekke det sosiale engasjementet hos pionerer som Katty Anker Møller og Johan Castberg, som ville ta politikken i bruk for å sikre et godt utgangspunkt for alle. I en valgtale i Fredrikstad i 1908 uttalte Castberg følgende:
«Mine venner, jeg vil si, at hvis jeg skulde samle alle dem, hvis hjerter slaar for nød og urett, alle dem, som vil, at en fremskridtspolitik skal gaa ut paa samfundsmæssig lindring av fattigdom og nød, bestaa i at løse kræfterne og fjerne alt det, som binder kræfterne under tryk, da vilde jeg bruke en indskrift, som bare hadde et eneste ord, retfærdighet. Retfærdighet er mer end barmhjertighet. Næstekjærlighet og barmhjertighet skal det ogsaa ligge i vort arbeide; men ikke formaar det saa meget, og ikke er det saa stort og sundt i sig selv som retfærdighet. Thi i ordet retfærdighet ligger ikke alene, at man peker paa den vei, som sterkest og mest kan føre frem; men det peker ogsaa paa den ting, at det, som retfærdigheten hjelper, det har ret til at løfte sig op, ret til at bli løst ut fra fattigdommen, undertrykkelsen. Det er ikke en naade, det er en ret».
Castbergs politiske grunnsyn hadde forankring i Venstres radikale fløy. Inspirert av Ferdinand Lassalle og Henry George, og med et mål om å «forebygge revolutionære elementers fremgang» gjennom sosiale reformer. Fra dette ideologiske utgangspunktet fikk Castberg gjennomslag for flere sentrale lover: arbeidervernloven, arbeidstvistloven, sykeforsikringsloven, skilsmisseloven og konsesjonslovene. Og ikke minst: Barnelovene. Det var ikke uten grunn av Bjørnstjerne Bjørnson omtalte Castberg som «vårt offentlige livs tungt arbeidende stempelstang».
Høyres Fredrik Stang har gitt denne karakteristikken: «Hans personlighet var ikke umiddelbart vinnende. En tung, alltid agiterende natur, strittende av formaninger og refselser, uten spøk, uten humor, uten annen stemning enn vredens, en tung hånd, som la tyngsel over alle forhandlinger».
Barnelovene bestod av seks forskjellige lover, som innebar juridisk likestilling mellom barn født innenfor og utenfor ekteskap. De «uektefødte» barna utgjorde en særlig utsatt gruppe. Det var vanskelig for ugifte mødre å kombinere omsorg for barn og forsørgelse, og barna ble ofte satt bort til kummerlige vilkår. Avisene bragte historier om barnemord, om vanskjøtsel av barn og om fødsler i dølgsmål. Loven i 1915 skilte seg fra forløperen av 1892 ved at det fra nå av var myndighetenes ansvar å fastsette farskap og inndrive bidrag, mens det tidligere hadde vært mors. Det ble straffbart for mor å ikke oppgi barnefar, og myndighetene skilte mellom om mannen var barnets «virkelige» far, eller om han bare var «sannsynlig» far, og dermed kun bidragspliktig til barnets fylte 16 år. At dette kunne slå uheldig ut i menns disfavør, ser vi et eksempel på i NRK-serien «Hvem tror du at du er?», hvor en svensk blikkenslager ble dømt til å betale farsskapsbidrag for Linn Skåbers morfar, men ikke idømt farsskapet. En DNA-test i forbindelse med programmet viste at det ikke var blikkenslageren som var guttens far.
For Johan Castberg var hensynet til den svake part det som motiverte til politisk handling – også der hvor ulike hensyn kolliderte med hverandre. Det sentrale punktet i barneloven var å gi barn en rettsstilling uavhengig av mora, og å sikre alle barn forsørgelse. Om dette prinsippet var det bred politisk enighet på Stortinget. Derfor var det bare en del av loven som vakte strid, nemlig spørsmålet om «uekte» barns navne- og arverett. Av denne grunn har den seinere formannen for barnetrygdkommisjonen, Venstre-mannen Gerhard Wiesener, kalt debatten om barnelovene for «storm i vannglass». Ikke desto mindre vakte forslaget voldsom uenighet – langt inn i partiet Venstre. Selv statsminister Gunnar Knudsen gikk imot Johan Castberg i dette spørsmålet. Knudsen fryktet blant annet at «forslagne og samvittighetsløse kvinder» ville kunne spekulere i de nye lovene. Mindretallets ordfører, Høyres Otto Bahr Halvorsen, uttalte under stortingsbehandlingen at barnelovene ville innebære «…at den løseste forbindelse i sin virkning skal tillægges samme betydning som det legitime familieskap, og derved forlater man det, som til denne dag er utgangspunktet i al civilisert ret».
Gunnar Knudsen var vel fornøyd med høyreregjeringas proposisjon fra 1912 som utelot likhetsprinsippet, og var innstilt på å motvirke at Castberg skulle få frie tøyler da Venstre på nytt dannet regjering året etter. Men Castberg satte hardt mot hardt – som forutsetning for å bli med i regjering krevde han et eget sosialdepartement, og frie tøyler til å utforme en ny proposisjon. Knudsen gav etter, og Castberg vant flertall på Stortinget i april 1915 – mot Høyres og en del av Venstres stemmer.
I stortingsbehandlingen uttalte Castberg: [..] for det er det vigtigste; det er det, som ligger under og bærer denne sak, at det er retfærdighet den vil, og at den vil beskytte de smaa barn».