Magen – vårt siste tabu

Bare her til lands har trendene endret seg i takt med tiden i forhold til hva som er den perfekte kvinnekroppen. Man skal ikke lenger enn til sekstitallet for å se bilder av modeller med brede hofter og fyldige bryster. I andre kulturer er det fortsatt status å ha diger rumpe, spesielt i enkelte land i Afrika. Dette er både et tegn på fruktbarhet og på status i form av at man har god råd og tilgang til ressurser.

Nå er stor og fyldig rumpe blitt sexy og en hit blant profilerte kjendiser.

Men hva med magen vår? Er det vår tids tabu-kroppsdel? Det er ikke mange kvinner som er tilfreds med magen sin, og det er et sterkt ideal om at vi skal ha flate mager og en timeglassfigur. Faktisk viser undersøkelser at det er veldig mange av oss som anser magen som den største bekymringen når det gjelder utseendet. Over 40 prosent sa i en undersøkelse i Frankrike at de ikke liker magen sin.

Jeg kjenner meg godt igjen i disse tallene. Jeg har for å være ærlig aldri likt magen min noe særlig, og har ikke vært blant de kun åtte prosent av kvinner som er utstyrt med timeglassfigur fra naturen av. Jeg har faktisk gått og tenkt på at jeg har et anstrengt forhold til magepartiet mitt, da jeg kom over en artikkel i Huffington Post, som skrev om akkurat det jeg hadde gått og fundert over; at magen er et tabuområde for mange kvinner!

Mens rumper, bryster og hofter prises og dyrkes, er det ikke mye aksept å få for at man har en mage. Vi trener, sulter oss og kler oss i hold-in for å ha en flatest mulig mage, som helst ikke skal være der i det hele tatt. Men det er jo egentlig helt i strid med naturen, når en tenker etter. Spesielt for oss kvinner som har født både ett og mange barn.

Er magen vårt største kroppstabu? Hvor ofte kjenner jeg eller du at vi kan slippe magen helt ut, puste fritt og ledig, og slappe av i magepartiet? Det er nok ikke ofte. Vi går bevisst eller ubevisst og holder magen inne, med de stramninger og hemninger som det fører med seg, i tillegg til en usunn måte å puste på. Noe som igjen påvirker helsen vår.

Magen er et svært spennende organ, medisinsk sett, og det foregår mye banebrytende forskning innen mage- tarmområdet for tiden. Det oppdages stadig flere forbindelser mellom tarmen og hjernen. At magen er sjelens speil er nok mer sant enn vi har trodd, og det foregår utrolig mye spennende nettopp i magen, som påvirker både kropp og psyke.

Da er det enda viktigere at vi skal være venner med magen vår, uten skam og hemninger knyttet til om den er litt slapp, og ikke har den riktige figuren.

Irritabel tykktarm er en folkesykdom, med mye ubehag, og det linkes til stress. Da hjelper det ikke om vi går rundt og holder inn magen, og ikke vil forholde oss til denne kroppsdelen så den får leve sitt frie liv. I østlig medisin er det en helt annen tradisjon for å prise magen og se på den som en verdifull kilde for både energi og bolig for sjelen.

Jeg har jevnlig hørt ungene klage over vondt i magen, mens det like gjerne har vært noe helt annet de har kjent på. Kanskje noe de har opplevd som trasig eller grudd seg til, men som har satt seg i magen. Slik er det for oss voksne også; det setter seg ofte som både smerter og kvalme hvis det er noe vi opplever som ubehagelig. Og hvem er det ikke som har måttet gå en ekstra tur på do før en eksamen eller et jobbintervju? Desto mer vi nå vet om betydningen av magepartiet i forhold til helsen vår, jo viktigere er det at det må være lov til å ha en mage som er der og som vises!

Vi skal ikke behøve å klemme den inn i hold-in-bodyer eller holde pusten for å se slankest mulig ut.

For min del så har jeg endelig, etter seks fødsler og velvoksen alder bestemt meg for at magen er fin nok. Tenk alt magen min har vært med på og holdt ut! Den har vært bolig for seks små mennesker, og likevel så er jeg misfornøyd med at den henger litt her og der, og at det er litt for mye fett midt på og så videre; jeg burde skjemmes!

Strekkmerker, arr, eller fettreservene som ubønnhørlig legger seg på hoftekammen eller rundt navlen; det er like greit å bli venner med dem, i stedet for å se på disse kroppsområdene som fiender vi konstant skal bekjempe og ha et fiendtlig forhold til.

Når det er sagt; det er en kjensgjerning at økt mengde abdominalt fett er forbundet med blant annet hjerte- karsykdommer. Det er altså ikke om å gjøre å ha mye bukfett eller store mager. Men det er stor forskjell på det, og at det faktisk ikke er «lov» til å ha litt mage eller valker utenpå bukselinningen.

Ikke engang rett etter fødsel. I alle fall ser det slik ut når man ser bilder av kjendiser som pryder bladene bare dager etter fødselen. Enten så er de utstyrt med en genetikk som gjør at de smetter rett ned i buksestørrelsen sin snart etter fødsel, eller så har de en personlig trener som venter når de kommer fra fødestua. Alternativt så er det dette, slavisk kosthold og litt hjelp av en god lege eller klinikk som er kjent for å kunne hjelpe til med det meste.

Dette er ikke idealene jeg ønsker at mine egne døtre skal leve etter, verken nå eller når de en gang skal bli mor. Jeg håper tiden da er kommet for at de kan slippe magen sin fri, være glad i den, og kjenne seg fri til å puste ut og inn med den uten å måtte tenke på at den ikke har den riktige formen eller størrelsen.

Dette er kvinnefrigjøring på sitt beste!