Hallvardsmesse

Det er relativt sparsomt med kilder som kan hjelpe oss med å plassere Hallvard i en historisk kontekst. Sikkert er det i alle fall at Oslo bispedømme hadde et sterkt behov for en egen helgen i likhet med de veletablerte helgener i Nidaros og Bjørgvin, nemlig hellig Olav og Sancta Sunniva. Ikke minst for pilegrimstilstrømningen betydde det mye å ha levningene av en hel helgen plassert i et praktfullt skrin på høyalteret.

Ifølge de islandske annaler døde Hallvard 15. mai 1043. Hallvard-kulten omtales i krøniken som ble forfattet av Adam av Bremen på 1070-tallet. Det tyder på at kulten etablerte seg ganske raskt. Adams omtale av Hallvard er kort: «En annen, som het Hallvard, levde lenge et stille og fromt liv blant nordmennene, men så kunne han ikke lenger være ubemerket. For da han beskyttet en uvenn, ble han drept av sine venner. Ved disse menns hvilested opplever folk den dag i dag store helbredelsesundre». Fra 12-1300-tallet stammer en legende på latin som har en noe mer fyldig fortelling om Hallvard, og da særlig omstendighetene omkring hans død. Det finnes også bruddstykker av en Hallvardssaga på norrønt mål.

Når en person hadde fått status som helgen, skjedde det ofte endringer i legendene som skildret vedkommende helgens liv og død. I mange tilfeller ble det føyd til elementer fra andre helgeners liv, andre ganger ble det trukket paralleller til Kristi lidelseshistorie og undergjørende handlinger (imitatio-Christi-motivet). I sene versjoner av legenden om Hallvard heter det at han var sønn til en storbonde og kjøpmann ved navn Vebjørn. Han bodde på gården Husaby i Lier. Hallvard skal ha vært i slekt med hellig Olav gjennom sin mor Torgny. Det var en kirke viet til Olav på Husaby.

Hallvard var fra barnsben av en from og rettferdig person. En dag da Hallvard skulle ro over fjorden, kom det med ett en gravid kvinne som skjelvende ba ham om å bli med i båten. Da de hadde kommet et stykke utpå, kom tre menn springende ned til stranden. De satte en båt på vannet og rodde etter Hallvard og kvinnen. Kvinnen fortalte at mennene hadde beskyldt henne for tyveri, men at hun var uskyldig. Hallvard spurte om hun kunne bevise sin uskyld ved å bære glødende jern, noe hun sa seg villig til. Forfølgerne var rasende og hevdet at hun hadde brutt seg inn i huset til deres bror og stjålet hans eiendeler. Hallvard spurte mennene hvordan det hadde gått til. De sa at hun hadde trukket ut bøylen som holdt bommen på plass. Det mente Hallvard at den gravide kvinnen ikke hadde vært i stand til. Han sa derfor at hun måtte få anledning til å bevise sin uskyld.

Forfølgerne øste seg mer og mer opp og begynte å skyte piler mot Hallvard, som ble truffet og utåndet. Etterpå drepte mennene kvinnen og gravde henne ned på stranden. De bandt en kvernstein om Hallvards hals og senket ham på dypt vann. Liket fløt imidlertid opp (med kvernsteinen på plass) og ble begravd ved kirken på Husaby. Det gikk ikke lenge før det begynte å skje undere ved Hallvards grav.

Etter en tid ble Hallvards levninger overført til Oslo og skrinlagt på alteret i Hallvardskirken (ruinene ligger i Gamlebyen). Snorre forteller at Sigurd Jorsalfare ble gravlagt i veggen på Hallvardskirken da han døde i 1130. Hallvards skrin trakk nok til seg en del pilgrimer, men Hallvard ble først og fremst en helgen for Østlandet. Vi vet også at han ble æret som helgen i Båhuslen og på Island. I et islandsk dikt fra 1300-tallet sies det at Hallvards herlighet stråler over hele Norge.

I Trøndelag var det nok så som så med Hallvards stråleglans; her overskygget Olav det meste. Hallvardsmesse ble likevel feiret over hele landet som helligdag med arbeidsnedleggelse fra non foregående dag og faste. Aslak Bolts provinsialstatutt fra 1436 bestemte at Hallvardsmesse skulle feires med den den liturgiske graden duplex.

Det ser ikke ut til at det har vært kirker dedisert til Hallvard i Nidaros bispedømme. I Bergen var det en Hallvardskirke av stein, den ble revet på 1500-tallet. Andre kjente Hallvardskirker er Hval kirke og Sylling kapell (begge i Lier) og Løvøy kapell ved Borre. Dertil kom Oppstad kirke i Odalen. I Nidarosdomen var det et kapell innviet til St. Hallvard. Hallvardkapellets prebende i katedralen omtales i 1298; det var en liten godssamling der avkastningen gikk til å lønne presten som gjorde tjeneste ved Hallvardsalteret. I følge Aslak Bolts jordebok ble Hallvardsalteret først på 1430-tallet tillagt en avgift («mikkelskorn») fra Inderøy, Ytterøy, Beitstad og Mosvik.

Det er ikke bevart mange skulpturer eller malerier av Hallvard. Her skal nevnes fremstillingene i alterskapene i Balke kirke på Toten og i Ringsaker kirke. Praktisk talt alle primstaver markerer imidlertid Hallvardsmesse med helgenens vanligste attributt, nemlig kvernsteinen. Hallvard er vernehelgen for Oslo by, byens segl viser da også Hallvard med kvernstein og tre piler. Hallvards skrin ble ødelagt ved reformasjonen.

Når det gjelder skikker og truer knyttet til 15. mai, så eksisterer det blant annet en del forestillinger om såtider. Sådde man senere, kunne man ikke regne med at kornet ble modent. I Trondenes het det at Hallvardsdagen var det tidligste man kunne så. Noen steder markerte Hallvardsmesse at beitesesongen tok til.