I et av verdens mest likestilte land er det fortsatt slik at kvinnene som utgjør halvparten av befolkninga, er representert i ca. 30 prosent av bildene som presenteres i de fleste offentlige medier.
Dette er også en klar indikasjon på at det som skrives har den samme fordelinga; 30/70 i menns favør.
Har jeg belegg for en slik påstand? I over en måned har jeg hver morgen talt bilder av kvinner og menn i henholdsvis Klassekampen og Adresseavisen. Her er både store og små bilder tatt med. Innholdet i sakene som bildene har tilhørt er ikke analysert. Selvsagt kan det føres mange argumenter i marken mot mitt lille kvantitative forskningsprosjekt, men det som er helt påtakelig, er at normen er at bilder av kvinner utgjør ca. 30 prosent, mens bilder av menn utgjør ca. 70 prosent.
For meg som har gjennomført fra tid til annen denne øvelsen i løpet av en 20-årsperiode, så er faktisk resultatet litt overraskende. Jeg trodde at usynliggjøring av kvinner i offentligheten ikke var så omfattende som den ser ut til å være. Det jeg synes er skummelt er at sånne som meg har reagert på utviklinga som har skjedd. Jeg og mange med meg har blitt så vant til det, at 70/30 faktisk framstår som helt greit i verdens mest likestilte land.
Hvorfor er det ikke flere damer som blir spurt om ting i offentlige medier i dag? Er ikke kvinner interessante nok? Har ikke kvinner noe å melde? Vi skulle tro at i Norge i dag hvor kvinner befinner seg overalt i arbeidslivet, og har generelt sett høyere utdanning enn menn, absolutt skulle være både interessante, og kvalifiserte, som intervjuobjekter for offentlige medier som Klassekampen og Adresseavisen.
Det er en seig materie, bekrefter Elisabeth Eide, professor ved journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA). Hun gir i år ut antologien «Etter Beste Kjønn» sammen med professor Kristin Skare Orgeret og to masterstudenter. Funnene som ble lagt fram under Nordiske Mediedager i Bergen i mai i år, og viser at det har vært en viss utvikling fra de første tallene Eide presenterte i 1979 fram til 2014, men det er langt fra noen balanse i hvor mye kvinner og menn er representert i media generelt.
Her kommer noen av de konkrete funnene: I avisene VG, Dagsavisen, Vårt Land, Adresseavisen, Nordlys og Bergens Tidende har forskerne funnet at oppslag som kan betegnes som kvinnelige (vurdert ut fra bilde, vinkling, kilder), ligger på 20 prosent i 2014. Mannlig vinkling var 60 prosent, og resten nøytralt. I 1979 var andelen kvinnelige oppslag ni prosent, målt etter samme metode, mens den mannlige vinklingen var 62 prosent. Andel mannlige muntlige kilder i avisene var 71 prosent i fjor, og 28 prosent kvinner.
Forskerne forteller at de har snakket med flere redaksjonelle ledere som blir overrasket over funnene. De har inntrykk av at det er nok en del mannlige definisjoner av hva som er nyheter. Vi snakker ofte om en ryggmargsrefleks og en magefølelse i journalistikken. Så lenge begge disse følelsene jobber i samme retning og går på automatikken, er det lettere å produsere oppslag med menn, og særlig toppledere som har interesse av å komme i avisen,
Undersøkelsen viser imidlertid at kvinnelige journalister er litt flinkere til å finne kvinnelige kilder, og det hjelper også litt med kvinnelige redaktører.
Av positive eksempler trekker forskerne også fram Trønder-Avisas ti år gamle prosjekt «Trønder uten bart», der de bevisst kvoterte inn kvinnelige kronikører og kilder, og fikk flere kvinnelige redaktører. Av eksempler fra nyere tid er kjønnsbalansen blant ekspertkildene som brukes i Aftenposten Junior, som er tilnærmet 50–50.
Forfatteren og språkviteren Helene Uri skriver om en interessant observasjon hun gjorde for noen år tilbake på forfatterforeningas årsmøte. Hun telte opp kvinner og menn som tok ordet. Hun reagerte på at det var langt var flere menn, selv om ca. halvparten av forsamlinga var kvinner. Neste gang hun var på årsmøtet hadde hun med seg stoppeklokke. Da hun satt i salen som tilhører, følte hun at taletida mellom kvinner og menn var forholdsvis lik. Da hun skulle oppsummere resultatene, viste det seg imidlertid at mennene hadde snakka en time mer enn kvinnene. 30/70 framsto her også som likt.
Det er også interessant å se hvordan Ansgar Gabrielsen, Høyremann og den gang næringsminister, ble sterkt imøtegått av sine egne da han sa at Gutteklubben Grei måtte slutte å rekruttere sine egne inn i styrene. Han sa klart fra om at hvis næringslivet ikke skjerpet seg og slapp flere kvinner inn i styrerommene, ville han forslå 40 prosent kjønnskvotering i allmennaksjeselskaper.
Kvotering ble innført i 2011, fordi flere næringslivskvinner med lang fartstid hadde sett seg leie på at prosentandelen med kvinner i styrene sto på stedet hvil etter ti år med fine ord og gode intensjoner. Argumentene om at kvinnene ikke var gode nok, eller ville ta på seg disse jobbene er gjort til skamme i 2015.
Demokrati handler blant annet om deltakelse og synliggjøring. Når 50 prosent av befolkninga systematisk blir holdt utenfor det offentlige rommet med sine erfaringer og ressurser, er det på tide å pusse feministbrillene å slippe kvinnene fri og vise hvem vi er i medier og på andre arenaer!