For å fremstå som best i klassen når det gjelder å skape engstelse i asylpolitikken, ble begrepet innvandrerregnskap tatt i bruk for noen år siden.
DaværendeFrpformann Carl Ivar Hagen var den fremste talsmann for kravet om at et slikt regnskap måtte legges frem.
Tilhengerne av regnskapet mente at tallene er viktige å ta med i debatten rundt asylpolitikken. Først og fremst er de opptatt av finne ut hvor mange ikke-vestlige innvandrere som ender opp som en byrde for velferdsstaten. Jeg regner derfor med at jubelen sto i taket da Nettavisen publiserte en artikkel i 2013, basert på tall fra Statistisk sentralbyrå. I artikkelen ble det rettet søkelys på om Norge tjente eller tapte penger ved å ta imot ikke-vestlige innvandrere, slike som meg. Basert på beregninger fra Statistisk sentralbyrå ville Norge ha tapt 4,1 millioner på meg fordi jeg er innvandrer fra Ghana.
Tilbake til overskriften: Hvor mye er et menneskeliv egentlig verdt? Kan man egentlig måle verdien som et menneske har for samfunnet i kroner og øre? Jeg er ikke så sikker på at Norge taper 4,1 mill. for hver ikke-vestlige innvandrer. For alt mennesker er verdt kan faktisk ikke måles i penger! Det handler om mennesker, ikke tall. Tilhengerne av innvandrerregnskap sier egentlig rett ut at mennesker ikke lønner seg.
Men jeg er uvurderlig, og det samme gjelder alle andre på kloden. Om alt skal kunne måles i penger og de menneskelige trekkene som omsorg, solidaritet, kjærlighet og lignende får en underordnet betydning, vil det på sikt gi oss et annet syn på menneskeverd og hva som er viktig i livet. I motsetning til tilhengere av «innvandrerregnskap» som vurderer mennesker kun i kroner og øre, er jeg opptatt av å vurdere ethvert individ ut ifra deres unike personlighet. Vi er alle forskjellige, vi bidrar og beriker samfunnet på ulike måter.
Svært mange av menneskene som kommer til Norge er flyktninger i nød. Norge som nasjon må, i likhet med andre land, ta sin del av byrden. Det er svært mange som også kommer til Norge som arbeidsinnvandrere, fordi landet har bruk for deres arbeidskraft. Men alle disse blir av enkelte skåret over én kam.
Innvandrere og asylsøkere er like forskjellige som alle andre i samfunnet, både som individer og grupper. De aller fleste av disse er ressurssterke, mens enkelte trenger litt tid på å kvalifisere seg i det norske markedet, på grunn av psykososiale belastninger og andre tilleggsvansker. Selvsagt vil enkelte utgjøre en kostnad når de kommer til Norge, og dermed være til byrde for velferdsstaten en periode, men de aller fleste vil helt sikkert betale tilbake det de har fått fra fellesskapet med god margin.
Egentlig er det helt meningsløst å snakke om innvandrerregnskap i dette århundret. Heldigvis trenger vi verken å være politikere eller økonomer for å skjønne at svært mange av disse ikke-vestlige innvandrerne fører til verdiskaping for velferdsstaten.
For å bruke meg selv som eksempel: Jeg er faktisk usikker på om jeg hadde fått opphold, hvis tilhengerne av dette regnskapet hadde bestemt da jeg kom til Norge midt på 80-tallet. Men det har jo med tiden vist seg at jeg ikke endte opp som noen byrde for velferdsstaten. Jeg var ikke annerledes enn mange av disse menneskene vi snakker om. Ikke var jeg investeringsobjekt med tanke på en rask avkastning da jeg kom til Norge heller. Trondheim kommune tok en stor risiko da de tok imot meg for knappe 30 år siden. Men kommunen har helt sikkert smilt hele veien til banken de siste 27 årene fordi de har mangedoblet sin avkastning i form av skatter og avgifter.
Når det er sagt, er ikke bildet svart-hvitt heller. Spørsmål om integrering beror på både majoritet og minoritet. De aller fleste, inkludert meg selv, er interessert i at alle innvandrere, også ikke-vestlige, skal integreres i det norske samfunnet. Men spørsmålet er, når kan vi slå fast at en person ikke lar seg integrere? Jeg tror ikke det lar seg gjøre å fastsette noen tidsfrist. Men jeg og mange andre er levende bevis på at det er mulig å integrere seg på en god måte.
Arbeidsmarkedet er en viktig arena for integrering i samfunnet, og i mange sammenhenger benyttes også sysselsettingsgrad som en indikator på inkludering og samfunnsdeltakelse. Men det er ingen hemmelighet at personer med minoritetsbakgrunn sliter med å få innpass i arbeidsmarkedet. Gjennom media har det kommet forskjellige forklaringer på at lav yrkesdeltakelse kan være knyttet til alt fra kvalifikasjoner til diskriminering.
Institutt for samfunnsforskning utga i 2012 en rapport basert på felteksperiment som viser at diskriminering i ansettelsesprosesser utgjør et substansielt hinder for tilgang til arbeidslivet for personer med etnisk minoritetsbakgrunn: Sannsynligheten for å bli kalt inn til et jobbintervju reduseres i gjennomsnitt med om lag 25 prosent dersom søkeren har et utenlandskklingende navn, sammenlignet med identisk kvalifiserte søkere med majoritetsbakgrunn.
Til tross for disse hindringene kjenner jeg svært mange som har klart å skaffe seg arbeid og dermed blitt en del av fellesskapet.