Flere forhold gjør juryordningen utdatert. Det er på tide å stille spørsmålet: Hvordan skal vi i 2015 på best måte behandle de alvorligste straffesakene?
I Adressas leder 15. mai behandles juryordningen, som det er politisk flertall for å fjerne. Temaet fortjener en utdyping, ikke minst fordi enkelte forsvarere stadig forsøker å piske liv i en død hest.
Først noen fakta. I runde tall avgjør norske tingretter årlig 15000 straffesaker i «meddomsrett», det vil si av én juridisk dommer og to lekdommere. 12000 saker pådømmes av bare én juridisk dommer; dette er de sakene der siktede har tilstått.
Rundt 1100 av tingrettens dommer ankes til lagmannsretten. Av disse avgjøres 400 av tre juridiske dommere alene, og 400 avgjøres i meddomsrett med tre jurister og fire lekdommere, hvor minst fem av de sju må stemme for domfellelse. 300 saker behandles med jury. Av de rundt 28000 dommene domstolene avsier straffesaker hvert år, er det altså bare 300 som berører diskusjonen om juryens eksistens.
Etableringen av juryordningen i 1887 var et stort demokratisk grep, den brakte lekfolk inn i rettsvesenet på en annen og mer selvstendig måte enn tidligere. Men hvordan var det norske samfunnet i 1887? Norge var ikke utpreget demokratisk. Parlamentarismen var nettopp innført. Stemmerett var forbeholdt et mindre utvalg av den voksne mannlige befolkning, bare 6–7 prosent av befolkningen hadde stemmerett. Det var store forskjeller mellom fattig og rik; LO ble stiftet først to år senere. Det fantes rimeligvis verken radio eller TV, og aviser hadde folk flest ikke tilgang til.
Juristene var svært dominerende på 1880-tallet. De hadde i mange år utgjort et flertall blant i regjeringen, og rundt 20 prosent av Stortingsrepresentantene var jurister. Så å si alle lederstillinger i embetsverket hvor lederne var akademikere, var besatt av jurister. Og juristene kom den gang fra det aller øverste sjikt av samfunnet; høyere utdanning var tilgjengelig for svært få. Norge var en embetsmannsstat.
Verden har forandret seg. Vi lever i et rikt og ganske egalitært land med en høyt utdannet befolkning, og i et informasjonssamfunn vi aldri har sett maken til. Og juristene er i stor grad forbigått av andre akademikere med hensyn til maktposisjoner. Rekrutteringen av jurister har i dag en mye bredere samfunnsmessig basis enn tidligere. Dommerne er ikke lenger embetsmenn med stor «E». «Demokratiargumentet» har ikke lenger gyldighet.
At juryordningen har eksistert i over 100 år, innebærer at den har blitt et grunnfestet element i folks bevissthet, selv om folk flest neppe vet så mye om hvordan ordningen eller rettssystemet fungerer. Generelt har nok ordningen blitt oppfattet positivt blant folk, som en garantist for «den lille manns» rettssikkerhet.
Men er det slik? Og hva mener vi i dagens samfunn med «rettssikkerhet», og hvem sin rettssikkerhet er det vi snakker om? Vi burde mentalt fristille oss fra historien og tenke: Hvordan skal vi i et moderne, demokratisk informasjonssamfunn som Norge er i 2015 på beste måte behandle de alvorligste straffesakene?
Sentralt i dagens tenkning om rettssikkerhet er at avgjørelser skal begrunnes. Får du et avslag fra NAV eller fra kommunen etter å ha søkt om noe, får du en mer eller mindre velskrevet begrunnelse på mange sider. De sakene som behandles av en jury, er de aller mest alvorlige: drap, voldtekt, incest, omfattende narkotikasaker. Hvorfor en jury mener som den gjør, får vi aldri vite. En jury svarer enten «nei», det vil si frifinnelse, eller «ja med fler enn seks stemmer» som innebærer domfellelse. Paradokset er at den dommen fra tingretten som er påanket, er begrunnet i bøtter og spann. Gjelder saken et sykkeltyveri, får du en begrunnelse i lagmannsretten, men ikke hvis du tok livet av sykkelens eier. Og ikke bare tiltalte har behov for en begrunnelse, det har også offeret i en voldtektssak som kanskje opplevde at siktede ble dømt med begrunnelse i tingretten, men hvor juryen svarer «nei». Og det samme gjelder de pårørende i en drapssak, og også samfunnet for øvrig. Et slikt system kan vi ikke lenger leve med.
Også andre forhold gjør juryordningen utdatert.
Tidligere var straffesaker på mange vis annerledes enn i dag. Juryen må nå vurdere vanskelige sakkyndige problemstillinger; slik var det sjelden før. Juryen må for eksempel ta stilling til hvordan man skal forstå et lett kontaminert DNA-spor, eller hvilke rettspsykiatrisk sakkyndige som har «rett». Juryen må også turnere en stadig større og komplisert bevismengde. Tre dagers avspilling av avlyttede telefonsamtaler på serbokroatisk er en prøvelse selv for en fagdommer, som bruker mye av sitt arbeidsliv på å forholde seg til bevis. I den såkalte «vannverksaken» satt juryen i retten fra 25. januar til 11. mai 2010, og måtte ta stilling til et utall kompliserte faktiske og juridiske spørsmål.
Er dette betryggende, særlig med tanke på at vi aldri får vite hvordan juryen tenkte?
Er det slik at den rimelige tvil har bedre kår i en jury, eller er det heller den forvirrede tvil det dreier seg om? Jeg tror vi møter begge deler. Er det slik at fagdommere overkjører lekdommere i meddomsrett, slik enkelte forsvarere hevder? Da er det jo merkelig at vi tillater at 15000 straffesaker i året avgjøres i meddomsrett uten at dette problematiseres. Er det slik at fagdommere er forutinntatte og har et brennende ønske om å domfelle folk, og at dommere typisk tenker at tiltalte er skyldig fordi «det må være en grunn til at påtalemyndigheten har reist tiltale»? Slike tanker er temmelig virkelighetsfjerne.
Løsningen er at juryen erstattes av en meddomsrett, med to–tre juridiske dommere og et flertall av lekdommere. Også da dømmes man av sine «likemenn».