Ute i Europa deles kullene opp i forskjellige utviklingsløp på et tidlig stadium. I Norge holder vi kullet krampaktig sammen til de er 19 år. Samtidig senker vi universitetskravene, slik at alle skal få sin «Folkemaster».
I Østerrike begynner skolen å dele opp kullet i forskjellige undervisningsløp når barna er ni år. I de fleste tyske delstater skjer det når barna er ti år, i England når de er 13. I Norge holder vi kullet krampaktig sammen til de er 19 år. Nå bygges også universitetskravene ned, slik at alle skal få sin «Folkemaster». (Ja, da – jeg hører ropet: «Vi vil ikke tilbake til kursplandelingen!» Spar meg.)
I Østerrike får en fagbrev i en alder av 18 år, hvis en har gått denne veien, og 18 år gammel kan en komme i lønnet jobb, gifte seg, bygge seg et hjem. De som vil inn i universitetet, må gå et år til før de kan begynne på akademiske studier.
Dette kalles pedagogisk «streaming» på det internasjonale skolespråket idag. Det hører med til historien at det er lagt inn mulighet til overgang fra en «stream» til en annen, hvis eleven føler han/hun er havnet i feil spor.
Norge har en gått i helt motsatt retning, og har krampaktig prøvd å innbille seg at barna er like i interesser og evner. Ja, til og med gamle, ærverdige, Hamar katedralskole ble revet fra hverandre, og satt sammen igjen, med yrkesskoledel for at alle skulle tro vi er så like. I Trondheim berget de Katedralskolen fra 1031.
På lærerskolen lærte vi om Gauss-kurven: I en klasse ville én elev få beste karakter og én elev få dårligste. 50 prosent havnet midt i feltet og cirka 25 prosent ville få nest best og cirka 25 prosent nest dårligst. Vi trodde ikke på Gauss-kurven. Men, så kom vi ut i skolen, og til vår store forbløffelse stemte det. Når vi tok imot en førsteklasse, begynte vi til og med å tro på Gud – for hvert år hadde hver klasse fifty-fifty av begge kjønn. Gausskurven er ukjent for norske politikere. De tror at om man bare maser nok med på en elev, så vil han/hun lære. Slik er det dessverre ikke – det er derfor det ofte er så trasig å være lærer.
I mange år har skoledebatten herjet Norge. Lærerne har vært fraværende. De har prøvd å røkte sin dont, mens politikerne har herjet rundt i deres profesjonelle handlingsrom, og jaget lærerne rundt alle vegger som forstyrrede vegglus. Verst har Kristin Halvorsen vært. Med stor suffisanse har hun snakket inn i øret mitt i SV-kvarteret kl. 7.45 på P2. Hver morgen – synes det meg. Hun trodde til slutt selv at hun var en meget godt utdannet lærer - av profesjon, men det var hun da vel ikke? I all sammenligningen med Finland, kan vi merke oss at politikerne der holder seg langt unna lærernes profesjonelle handlingsrom. Finske politikere setter mål for skolevesenet – men de blander seg ikke inn i fagutdannede læreres handlingsrom. Dagens regjering ser dessverre ut til å gå i samme fella som sine forgjengere: Politikerne skal lære lærerne hvordan de skal undervise.
Det var øvingslærerne som lærte meg i bli lærer. Øvingslærerne hører vi ikke om i dag. Langvarig lærerutdanning hjelper ingen ting. Det er de dyktige øvingslærerne som skaper gode lærere.
Frafallet i videregående skole er resultatet av spesielt to forhold: 1) Maset med å få alle til å bli like. 2) Maset med ungene i det hele tatt. De er overaktivisert fra de blir levert i barnehagen ved 1-årsalderen. De simpelthen krakker i 16-17-årsalderen. Det gjorde enkelte «i gamle dager» også, og alle visste at det kom av for tidlig skolestart. Finland har ungene skolestart 7 år gamle.
Finske skoler har dessuten beholdt kristendomsundervisningen, og foreldre gir sine barn en helt annen oppdragelse enn barna får av norske foreldre i dag.
Jeg har i 40 år etterlyst utvikling av yrkesskolen, men sosialdemokratene har satt et kryss over betydningen av dyktige fagarbeidere, og fjernet grunnlaget for lærlingeplasser.
I Bergen har den katolske kirken begynt i en uventet ende: De har opprettet et godt gammeldags gymnas. «Gymnas» er et fy-ord man ikke har hatt lov til å ytre på mange år i norsk skoledebatt. I den katolske læren settes individets rett til å være seg selv – svært høyt. La oss håpe at St.Pauls Gymnas i Bergen følges opp av selvstendige yrkesskoler. For når en tar imot en 1.klasse, så er det ikke bare fifty-fifty jenter og gutter – klassen dekker også alle evner og interesser som skal til for å dekke samfunnsbehovet, før norsk skole setter dem i dreiebenken og begynner å svarve dem like.
Så: pedagogisk «streaming», nå eller aldri! Og: skoleutviklingen tilbake til pedagogene!
St.Pauls gymnas er første gang det virkelig bannes i dagens norske skoledebatt – helt konkret. Bravo!