Før helga la «Bergwallkommisjonen» fram sin over 700 sider lange rapport om Thomas Quick-sakene, SOU 2015:52. Sture Bergwall – tidligere Thomas Quick – tilsto i sin tid over 30 drap. Han ble dømt for åtte.
Sakene ble senere gjenopptatt, og han ble frifunnet for alle drapene. For å få klarlagt hvordan dette kunne skje, nedsatte den svenske regjeringen Bergwallkommisjonen, hvor jeg var eneste norske medlem.
Det må i rettferdighetens navn tas høyde for at det er lett å være etterpåklok, at Quick som person var en utfordring og at en tilstående seriemorder ikke var dagligdags kost for politiet. Men dette var et sakskompleks hvor nærmest alt som kunne gå galt, også gikk galt. Kommisjonen peker på en rekke feil og mangler ved etterforskningen, påtalemyndighetens arbeid, de sakkyndiges rolle og den rettslige behandlingen. Den viktigste grunnen til at alt gikk galt, var likevel at Quick løy og selv ville bli dømt.
Det hele startet 1. mars 1993, da politiet møtte opp på det psykiatriske sykehuset Säter for å avhøre Quick, som var under «rettspsykiatrisk vård» der på bakgrunn av en dom noen år tidligere. Overfor behandlingspersonalet hadde han begynt å snakke om at han hadde drept unggutten Johan Asplund i Sundsvall for mange år tilbake, og sykehuset hadde derfor varslet politiet. I dette avhøret opprettholdt han å ha begått dette drapet, men måtte ha atskillig hjelp av terapeuten for å komme fram med detaljer. Terapeuten hadde for øvrig tatt ham med til Sundsvall i forkant av avhøret, slik at han lettere skulle kunne fortelle om drapet. Ikke særlig smart med tanke på etterforskningen.
I årene som fulgte ble det gjennomført et stort antall avhør av Quick, som stadig tilsto nye drap og hvor detaljene til dels var ganske groteske, med innslag av partering og kannibalisme. Tre av drapene han ble dømt for knyttet seg til Norge; dette gjaldt Gry Storvik, Trine Jensen og Therese Johannessen. Han tilsto også drap av to unge asylsøkere i Oslo, men de viste seg etter hvert å bo i Sverige og være spill levende.
Det mest sentrale funnet kommisjonen har gjort, var nok å se den skremmende effekten av «gruppetenkning». Det var de samme personene i politi og påtalemyndighet som jobbet med alle sakene. Selv om de mener å ha vært skeptiske, ble de tydeligvis fanget av tanken på at de satt med en seriemorder som kom med korrekte tilståelser. Dette ble støttet av behandlingspersonalet på Säter, som i terapien arbeidet med å få Quick til å «huske» hva han hadde gjort, og også av Sveriges mest kjente vitnepsykolog. Dette påvirket etterforskningen, særlig ved at det tydeligvis ikke gjorde noe inntrykk at Quick gjennomgående forklarte seg feilaktig i den første fasen av sine tilståelser. Forklaringen på at han forklarte seg uriktig var at han hadde problemer med å kunne snakke om det som hadde skjedd.
For å ta et eksempel: Therese Johannessen forsvant fra bydelen Fjell i Drammen 3. juli 1988. Quick forteller i sine første forklaringer om saken at han kom til Fjell midt på dagen og at det var fint vær. Fjell beskriver han som et lite sted med et hundretalls eldre eneboliger. Therese var blond og hadde store fortenner. Faktum er at Fjell er en drabantby med boligblokker, at det regnet, at Therese hadde mørkt hår og manglet en fortann. Men via en rekke avhør, hvor mer eller mindre ledende spørsmål inngår, ble forklaringene til slutt mer i samsvar med virkeligheten. Det hele toppet seg da politiet etter å ha tømt et vann hvor Quick sa å ha kastet deler av levningene, fant hva som ifølge en norsk ekspert var en benbit fra et ungt menneske. I ettertid har det vist seg at dette ikke var noen benbit i hele tatt.
Slik gruppetenkning har vi sett spor av også i politiarbeid i Norge, og vi ser det fremdeles. Det var vel det vi så i Fritz Moen-saken, og det synes å ha vært en slik mekanisme som slo inn også da politiet i Hordaland tidlig i etterforskningen bestemte seg for at åtte år gamle Monika hadde hengt seg i en beltereim. Slikt kan skje, hvis det ikke er bygd inn systemer for kritisk kvalitetskontroll. Djevelens advokat – den som drar alt i tvil – er her et sentralt element.
Quick hadde jo forsvarere, og man kan jo undre på hva de gjorde. En forsvarer skal være lojal mot sin klient og støtte klienten, og det var nettopp hva Quicks forsvarere valgte å gjøre. Men når klienten er sterkt psykisk avvikende og til dels tungt medisinert, er det spørsmål om ikke en forsvarer har et mer vidtrekkende ansvar: å hindre at det skjer justismord.
Følgen ble i hvert fall at aktor ikke hadde noen motpart i retten – alle var enige om at han var skyldig – og derved ble saken ikke skikkelig belyst i retten. Det kan også spørres hvor dommerne var. Det er mulig svenske dommere er mer tilbakelente enn norske. Men når Quick ved en god del av drapene forklarer at han hadde medhjelpere, som riktignok nektet på alt, er det jo merkelig at ikke dommere våkner og sier at de gjerne vil høre hva disse medhjelpere egentlig har å fortelle. Det kan virke som om også forsvarerne og dommerne ble sugd med i gruppetenkningen.
Kommisjonen hadde ikke som oppdrag å vurdere medias rolle. Men det er ingen tvil om at journalister i årevis gikk seg vill i blodtåka på jakt etter fete overskrifter, heller enn å drive kritisk journalistikk. At norske journalister sendte Quick utklipp om drap i Norge han ikke hadde tilstått, er heller ikke ærerikt mediearbeid. Men all ære til de journalistene som etter hvert våknet, og som ved sitt arbeid bidro til at sakene ble gjenopptatt.