Hvem vil vi være mens vi er?

De beste spørsmålene trenger ikke svar med en gang, og stilles gjerne om igjen, når man er stille, når man åpner kjøleskapet, når man sykler for å komme til et sted, når man har en sånn lomme av tid, som bare skal fylles. Som regel er det forberedelse til det neste trekket, men noen ganger våger vi å bare se på det som skjer der, uten å planlegge videre. Det er akkurat da vi skjønner at dette livet går over, at det er til låns, at det er her man må oppholde seg mer for å forstå og oppleve mens man lever. Og enda viktigere: Hvem vil vi være mens vi er?

Vi utvikler et sett med ferdigheter fra barns ben; ferdighet som funker slik at våre foreldre eller de som er der, ser oss, gir oss mat og det andre vi behøver. Og det slår sjelden feil. Vi er født så smarte at vi fort finner ut hva som er lurt å satse på for å få dekket våre basale behov. Vi er helt nødt til det for å overleve.

Jeg, for eksempel, begynte tidlig å snakke høyt, jeg tror det var fordi de voksne var opptatt, så jeg fikk utviklet en kraftig stemme. Så ble det mye hysjing fordi min mormor lå på stuen og skulle dø og det holdt hun på med til jeg ble tre år. Da ble hun borte og da ble de voksne triste og siden har de vært det. Opp i dette kom min første søster, og entertaineren i meg våknet. Ja, hva annet kan man gjøre, når man får konkurranse? Dessuten var hun veldig pen og så ble hun et skjørt og søtt barn og jeg begynte å bråke for å bli sett, og siden har jeg kjempet.

Klart at dette har hjulpet meg masse i livet. Å hevde det jeg mener klart og tydelig, med en kraftfull stemme, er flott. Det har også gitt meg mye trøbbel som jeg har lært en hel masse av å ha hatt. Det er fine ferdigheter, men som voksen kvinne, så kunne jeg godt tenke meg å være i besittelse av flere ferdigheter, så det ikke ble så ensporet og slitsomt å være.

Gamle ferdigheter blir en mani, noe man ikke klarer å la være. Selv om det ikke er noen kamper å kjempe,så står man på slagmarken med skjold og våpen og roper: «kom igjen då!» til de som ligger døde, eller til et landskap som er øde. Eller man går inn i «dra-til-helvete»-smuget og blir banket opp for tusende gang. Alle vet at en ikke burde gå der, men en vane er en vane og vond å vende.

Blir man fortvila nok over gamle vaner, så sendes du inn i denne lommen, kall det gapet mellom det ene gjøremålet og det neste. Et pittelite pusterom der endring kan slå rot. Så har du et slags styremøte med deg selv, et glimt av mulighetenes verden, hvor tilstedeværelsen gir kraft til å tro på noe annet enn det som har blitt banket inn i deg som en sannhet. Finnes det en mulighet til at du kan få det bedre? Kan du velge strategier som fungerer bedre for deg som voksen? Men er man ikke klar for noe nytt, selv om man så gjerne vil det, så får man angst, uro, sorg, panikk, og må drikke eller spise eller løpe eller simpelthen velge en gammel innøvd ferdighet som å kjempe, og det virker en stakket stund. Hver gang. Litt i hvert fall. Enn så lenge. Til neste gang det skjer. Neste gang du føler deg helt utslitt. Eller til helsa sier: «nå er det slutt» eller «nå må du gjøre noe, hvis du vil leve lengre».

Følger man triggeren skjer det ikke noe nytt, bare det gamle. Man må velge å ta løpefart for å gjøre noe nytt, uansett hvor kunstig det kan føles. Egen motstand kan fortelle deg at en hvilken som helst vellykket person er en dust, fordi motstanderen vil at du skal «chille» og bli på din post. Den delen av deg, som bare er tanker, føler seg truet når du trer ut av en gammel rolle og inn i noe nytt. Triggeren er trygg å følge, fordi den gir det samme som alltid har skjedd. De samme stedene, de samme folkene, de samme vanene, de samme oppgavene, selv om de ikke er bra for deg lenger.

Sorgen, og aksepten av din egen sannhet, er første stasjonen. Som Karin Boye skrev: «Ja visst gör det ont när knoppar brister. Varför skulle annars våren tveka? Varför skulle all vår heta längtan bindas i det frusna bitterbleka? Höljet var ju knoppen hela vintern. Vad är det för nytt, som tär och spränger? Ja visst gör det ont när knoppar brister, ont för det som växer och det som stänger.»

Ja, det gjør vondt å endre på noe for å få det bedre og det er kanskje derfor jeg tviler litt, for jeg liker det ikke. Så hvordan kan en kriger erobre seg nye ferdigheter uten å slåss? For som voksen vil jeg være ansvarlig for å avslutte livet sterkt, og det betyr å være i personlig vekst, og ingen alternativ messe kan noen gang selge meg noe som helst, for jeg har det selv, inni meg: tæl, jeg må bare oppdage det selv. En slags sovende ferdighet som ligger og venter på å bli tatt i bruk. Jeg vil også være myk, modig, sensuell, stille, selvsikker og ansvarlig.

Hvem vil du være som voksen?