6. juni 2015 var det 40 år siden barnehagen fikk sin egen lov for første gang. Den første barnehageloven ble kjent som «Den gule loven».
Ulik alle andre lover i Norge ble den trykt med gult omslag og med tegninger av barn og blomster på. Metodikklæreren på Barneverninstituttet Dronning Mauds Minne var rasende. Her hadde «barnehagelærerinnene» kjempet for småbarnas oppvekstvilkår og barnehagens status, og så ble de avspist med en slik barnslig trykksak. Kom institusjonen og oppgaven til å bli mer respektert etter dette?
Den lange historien om barnehagen fram til dette samfunnsområdet fikk status i form av sin egen lov i 1975 er lang og innholdsrik. Det første børneasylet åpnet i Trondheim i 1837 og ga for første gang organisert omsorg for småbarn utenom storfamilien og slekta. Dette var rent sosiale hjelpetiltak for fattige familier, alenemødre og syke, og barnehage ble da også organisert innen helse- og sosialsektoren til langt opp på 2000-tallet.
På slutten av 1800-tallet vokste det fram Fröbel-barnehager i byene i Norge. Disse oppsto av en tysk pedagogisk tradisjon, og ble et korttidstilbud for familier med hjemmeværende mødre og borgerskapets barn. I 1953 ble barnehager regulert lovmessig som en forskrift i barnevernloven. De to ulike barnehagetradisjonene har nå smeltet sammen til den barnehagen vi kjenner i dag. Men fram mot den første selvstendige barnehageloven var det store debatter i nedsatte komiteer og i Stortinget om barnehagens tilhørighet. Var det sosialsektoren eller skolesektoren den egentlig skulle tilhøre?
Uansett samfunnsmessig tilhørighet, det kan godt være at den nevnte læreren på Dronning Mauds Minne hadde grunn for sin skepsis. Gjennom vårt lange engasjement i ulike posisjoner i utdannings- og oppvekstsektoren har vi ymse erfaringer med hvor seriøst loven blir tatt. I hvor stor grad det er regelverket eller andre forhold som styrer barnehagens organisering og innhold i dag bør nok debatteres nærmere. Men en barnehagelov er nødvendig for å kunne gi barnehagene de rammene som sikrer at barna blir tatt på alvor. Forskning viser at også den såkalte strukturkvaliteten, for eksempel antall voksne, deres utdanning, bygg og uteområder, antall barn i gruppene m.m. har betydning for kvaliteten i barnehagetilbudet til barna.
I ulike fora høres det stadig at dette med barnehage er så nytt. Det er selvsagt ikke slik, men det som er forholdsvis nytt er at de aller fleste barna i Norge går i barnehage. Lovens intensjon har hele tida vært å sikre en grunnleggende kvalitet i tilbudet og gi små barn gode oppvekstvilkår. Hovedinnholdet i loven av 1975 var blant annet krav om at barnehagen skal være en pedagogisk institusjon, ha egen styrer, førskolelærerutdanning for de pedagogiske lederne, godkjenningsplikt og tilsyn, og kommunens plikt til utbygging av barnehager. Dette er punkter som har holdt seg gjennom lovens revisjoner i 40 år! I dag har loven fått en formålsparagraf og gir et samfunnsmandat som i enda sterkere grad understreker barnehagen som allmenndannende oppvekstarena.
I begynnelsen av barnehageutbygginga var det ideelle, private organisasjoner som sto bak. I Trondheim kom den første kommunale barnehagen i 1972, noe som var en milepæl! I dag er det omtrent halvt om halvt med private og offentlige barnehageeiere i Norge, og mangfoldet på den private eiersida er stort, fra enkeltmannsforetak til landsomfattende kjeder. Da den første kommunale barnehagen ble til i Trondheim gikk om lag 7 % av barna i barnehage, og helt fram til nylig har det å få en barnehageplass vært den viktigste spørsmålet for foreldrene.
Gjennom «Barnehageforliket» på Stortinget i 2003 skjedde det noe radikalt. For første gang var det tverrpolitisk enighet om at det skulle satses på barnehager for alle barn i Norge. Foreldrebetalinga ble stadig lavere, kvaliteten skulle sikres og alle skulle få plass. I 2009 ble lovfestet rett til plass innført for alle barn over ett år, og i 2014 gikk 90 % av alle barn mellom 1–5 år i barnehagen! Ser vi på tallet for alle over tre år øker prosenten til 95. Debatten om barnehagen som sosialinstitusjon ble endelig parkert ved at Kunnskapsdepartementet i 2006 fikk ansvar for forvaltning av sektoren. Nå ses barnehagen på som første del av et livslangt utdanningsløp.
Barnehageloven har vært gjennom to store og mange små revideringer gjennom sine 40 år. NOU 2012:1 legger fram forslag til en grundig revidering av loven, men denne er ikke tatt opp til en helhetlig drøfting ennå. Enkeltmomenter i lovens paragrafer og forskrifter er stadig på høring, og endres, for å tilpasse regelverket til samfunnsutviklinga. Nå har «barnehageminister» Torbjørn Røe Isaksen annonsert at regjeringa våren 2016 skal legge fram en ny stortingsmelding om kvalitet i barnehager, hvor barnehagens læringsmiljø vil bli et hovedtema.
Barnehagens framtid, hvordan blir den? For en tid tilbake var det en stor diskusjon om barnehage er bra for de yngste barna. I samfunnsdebatten nå tas det blant annet til orde for obligatorisk barnehage, i hvert fall for de eldste førskolebarna. Gratis barnehage er også et tema i debatten. Uansett hva som skjer vil det være nødvendig med en lov som regulerer kvalitet i hva institusjonell omsorg, oppdragelse, leik og læring for de minste skal være. Et likeverdig og inkluderende barnehagetilbud til alle er blitt en generell forventning i landet vårt de siste 40 år. På lovdata.no er det vel heller ingen sjanse for at blomster og barn vil prege budskapet!