Etter en lang og utmattende politisk prosess er en beslutning omsider fattet. Det sørsamiske kultursenteret Saemien Sijte på Snåsa får ikke realisere det praktbygget som var planlagt. Prosjektet skal nedskaleres.
I lang tid har det sørsamiske samfunnet arbeidet for å få et nytt kulturbygg til erstatning for det eksisterende. Det nåværende Saemien Sijte har for lengst sprengt kapasiteten, og er dessuten lite egnet til kulturformidling. Under valgkampen i 2005 flagget Bjarne Håkon Hanssen (Ap) og Marit Arnstad (Sp) at om de rødgrønne kom i posisjon, ville de gå inn for bygging av et nytt kultursenter (T-A, 29.05.15). Etter valget startet prosessen. Arkitektkonkurranse ble avholdt, og en velegnet tomt på Horjemstangen ved Snåsavatnet ble klarert. Den økonomiske rammen var på 250 millioner. Men bevilgninger til byggestart kom aldri. De rødgrønne fullførte aldri det de begynte på. At den sittende regjeringen ikke har vist politisk vilje til å følge opp prosjektet, er ikke overraskende. Hovedbyrden for de brutte løfter ligger helt klart hos de rødgrønne, som gjennom åtte år i posisjon ikke greide å prioritere sørsamene.
Onsdag 27. mai sprakk nyheten: Saemien Sijte får bevilget penger til å bygge kulturhus. Men det blir ikke det signalbygget som sørsamene har blitt lovet. Nå skal det bygges et betydelig mindre kultursenter på eksisterende tomt. Alle planer som forprosjektet har arbeidet med skrinlegges, og de 20 millionene som er brukt på dette skal til overmål trekkes fra den nye rammen på 140 millioner. Etter ny forprosjektering vil man kanskje kunne sitte igjen med et hus til litt i overkant av 100 millioner. Til sammenligning er sluttsummen for kulturhuset Kimen i Stjørdal som åpner i august, beregnet til 717 millioner.
Poenget her er selvsagt ikke å sette lokale kulturhus opp mot statlige kultursentra som ivaretar andre interesser. Kulturhus er vel en kjærkommen investering for de kommunene som har økonomisk magemål til slikt. Likevel er både statlige og kommunale kulturinstitusjoner rent prinsipielt finansiert fra den samme potten, nemlig fellesskapets midler. Og en stat har et særlig ansvar for å ivareta grupper som ikke når fram gjennom folkestyrets kanaler nettopp fordi de er i mindretall. Politikerne svikter sørsamene når de ikke er villige til å etablere en kulturinstitusjon som kan dekke deres behov.
Statens assimileringspolitikk overfor samene, fornorskingsprosessen, har funnet sted, den er et historisk faktum. Denne har, sammen med den såkalte framrykkingsteorien, hatt store negative konsekvenser for sørsamene, som er få i antall og som bor spredt over et stort område. Et levende kultursentrum vil ha en meget stor betydning i en befolkningsgruppe der språket nesten ikke brukes naturlig i det offentlige rom. Byggingen av nye Saemien Sijte ved Snåsavatnet var en mulighet for staten til å rette opp noe av den urett som er begått. Denne muligheten er nå skuslet bort, og ansvaret for dette ligger ene og alene hos politikerne.
Norge har ratifisert ILO-konvensjon nr. 169 om urfolks rettigheter i selvstendige stater. Ifølge regjeringens informasjonsside er hovedprinsippet i denne konvensjonen «urfolks rett til å bevare og videreutvikle sin egen kultur, og myndighetenes plikt til å treffe tiltak for å støtte dette arbeidet». Staten har gjennom prosessen fram mot siste ukes vedtak, vist at man ikke er i stand til å oppfylle sine forpliktelser overfor urfolk. Nå skal sørsamene «bevare og videreutvikle sin egen kultur» innenfor strengt begrensende rammer, noe som innebærer at den sørsamiske kulturen fortsatt i stor grad vil forbli usynlig. Nettopp denne usynliggjøringen er den største unnlatelsessynd som er begått fra statens side. Den manglende viljen til å løfte fram en presset minoritet, kan vanskelig tolkes som noe annet enn at staten heller ikke i dag ser verdien av å formidle den sørsamiske kulturen. Fornorskingstidens usynliggjøring videreføres.
Den sørsamiske kulturen er under press fra mange kanter. Reindriftsnæringen møter voldsomme utfordringer. Som kulturbærer for den sørsamiske befolkningsgruppen er reindriftens betydning uvurderlig. Slik situasjonen er nå har reindriften nok med å overleve som næring. Det er av den grunn et stort behov for flere arenaer som kan etablere en sørsamisk identitet. Nettopp derfor er det så viktig å få en vital og velfungerende kulturinstitusjon som kan støtte opp under den videre utviklingen av den sørsamiske kulturen.
I det sørsamiske miljøet råder nå en enorm skuffelse over den mangel på politisk vilje til å ivareta sørsamenes kultur som dette vedtaket innebærer. Denne skuffelsen deles av alle som er opptatt av den sørsamiske kulturens fremtid. Institusjonen må i det videre forholde seg til beslutningene fra de bevilgende myndigheter. Men for alle andre som har engasjement for det sørsamiske, er tiden nå inne for å gå inn i kampen om å få Saemien Sijte dit bør og skal: inn i et nytt praktbygg på Horjemstangen.
Om nå resultatet i motsatt fall skulle blir et nedskalert og bortgjemt Saemien Sijte, vil dette være et monument over norske politikeres unnfallenhet overfor det sørsamiske folket. Her har folkevalgte på alle nivåer i statsapparatet og over hele det politiske spekteret feilet, likesom vekslende regjeringer har feilet i å gi sørsamene det kultursenteret de behøver og fortjener. Dette er intet mindre enn uanstendig av den norske stat.